Mitt møte med psykiatrien - DEL 3
Trykk her for å lese DEL 1
Trykk her for å lese DEL 2
2010/2011
Jeg skulle på Sandviken, Bergens "galehus". Det skremte meg. Jeg visste ingenting om stedet, annet enn én og annen vandrehistorie derfra. Sandviken var det vi tullet om når noen oppførte seg merkelig. "Han burde vært innlagt på Sandviken", sa vi, uviten om hva det egentlig ville si. Jeg var redd. Redd for å bli en av "dem". En av de syke, som trengte å være innlagt. Redd for å snakke om det som plaget meg. Redd for alt, egentlig. Men mest av alt: Jeg var redd for mammas reaksjon.
I skrivende stund husker jeg ikke hvordan vi kom oss opp til Sandviken, men det var sikkert med taxi, venninnen min og jeg. Ja, for hun var med. Hun var min beste støttespiller den kvelden. Hun ringte mamma, etter jeg hadde blitt vist inn på rommet mitt. Det var et trist rom, men det la jeg ikke merke til engang. Jeg fikk beskjed om at jeg skulle snakke med legen på huset, noe som var vanlig prosedyre, men det kunne ta litt tid. Etter en stund var mamma der. Hun skjønte ingenting, stakkar. Hva var skjedd? Hvorfor var jeg der? Hvorfor det ene, og hvorfor det andre? Så mange spørsmål, og så utrolig vanskelig å svare på. Omsider gikk venninnen min, sånn at mamma og jeg kunne være alene. Jeg kjenner at hukommelsen svikter litt akkurat rundt den tiden, men jeg tror vi satt og pratet om hvordan jeg hadde havnet der, og om hva som skjedde i hodet mitt. Hun satt i alle fall med meg helt til legen kom, som var langt på natt. Klokken var vel nærmere ett-to, og jeg var stuptrøtt. Under denne samtalen var det nok en gang en hel haug med spørsmål, og mye av det samme som ble spurt om på legevakten. Forskjellen var at nå måtte jeg snakke selv, og at mamma satt og hørte på. Det var litt ubehagelig. Hun visste jo ingenting, og alt jeg sa ble derfor nytt for henne. Hun kunne ikke svare på spørsmål om hvordan jeg fungerte hjemme, annet enn at jeg hadde vært helt normal, og at hun ikke hadde merket noe på meg. Det er først i ettertid at det har kommet frem at de hadde merket at det var noe som ikke stemte. Men akkurat der og da hadde hun ingenting å tilføye, hun tenkte vel at oppførselen min var normal.
Jeg var på Sandviken akuttmottak i fem dager før jeg ble overflyttet til et DPS (distriktpsykiatrisk senter) i nærheten av der jeg bodde, og hver dag kom mamma på besøk. Vi hadde lange, fine samtaler, og flere kom det til å bli utover de neste månedene. Min sykdom har virkelig brakt familien tettere sammen, og nå har jeg gode samtaler med mamma hver gang vi møtes. Det er noe jeg setter utrolig stor pris på. Før sykdommen min brøt ut, snakket jeg nesten aldri med henne, og hvert fall ikke om noe som plaget meg. Så jeg kan gå så langt å si at "ingenting er så galt at det ikke er godt for noe", og det mener jeg. Selv om sykdommen har ødelagt mye, så har det likevel kommet noe godt ut av det.
De fem dagene jeg var på akuttmottaket, sov jeg nesten hele tiden. Jeg var så utslitt etter å ha kjempet mot stemmene så lenge, at nå fikk jeg endelig den pausen Natalia så sårt mente jeg trengte. Jeg sov og jeg sov. Jeg husker jeg var redd for å bli overflyttet til det nye stedet. Det er rart med det, men jeg hadde så smått begynt å bli vant med det lille, hvite rommet jeg hadde på akuttmottaket. Tenk om jeg ikke kom til å trives på det nye stedet, og at jeg bare ville tilbake? Men jeg ser den dag i dag, etter å ha vært på akuttmottaket en del ganger, at det ikke er noe å trakte etter. Det er, som sagt, trist og kjedelig. Ingenting er lov, og dørene er låste. Det er selvmordssikret, dvs. det finnes ingen skarpe gjenstander, og ingen knuselige ting. Det nye stedet var mye bedre.. tilsynelatende. Der fikk jeg en fantastisk kontaktperson, som jeg fortsatt savner og tenker på. Der ble jeg i to måneder, før jeg ble skrevet ut. Men etter knappe tre uker hjemme, var det rett inn igjen. Jeg hadde fått flere stemmer, og de planlagte at jeg skulle ta en overdose. Jeg var tydeligvis skrevet ut for tidlig, men det er bare sånn det er på den avdelingen; De vil ha plass til å ta inn nye hele tiden, så det er sjeldent at noen blir der lenge om gangen. Jeg ble på den avdelingen i tre måneder til, så til sammen var jeg innlagt i fem måneder på det stedet. Jeg husker ikke mye fra den tiden, for det blir sagt at jeg var veldig syk da. Familien min ser i alle fall stor forskjell på da og nå.
... Fortsettelse følger












































