Ironisk

For noen uker siden var jeg hos fastlegen. Jeg bestilte time for å få tatt generelle blodprøver, men også for å sjekke om jeg har noen allergier. Jeg sliter nemlig med en uforklarlig kløe over hele kroppen, hvor jeg i verste fall klorer meg til blods. Alt var fint, så fikk ingen svar der. Men da jeg var hos denne legen da, som har fulgt meg lenge, men ikke vært i bildet de siste årene, siden jeg har hatt innleggelser der andre leger har hatt ansvaret, måtte han fort skumlese hva som var "siste nytt".

"Jeg ser at spiseforstyrrelsen er fjernet fra diagnosene dine, det er jo flott at du ikke sliter med det lenger"

Joda, kjempeflott! Det jeg ikke sa, var at jeg på det tidspunktet hadde gått ned 6 kg siden utskrivelsen, og at jeg ikke hadde spist på en uke. Jeg er såå glad jeg ikke sliter med det lenger.. Jeg velger å være stille om dette, og skjule vektnedgang så godt jeg kan. Alle tenker at det meste går på skinner for tiden, og misforstå meg rett, jeg har det jo ganske bra i grunn, men jeg ser for meg fæle reaksjoner fra de nærmeste om de finner ut at "det" har fått plass igjen. Jeg kjenner på et slags press på at nå, NÅ er jeg kvitt alle mine plager. Det er jo ikke et direkte press, jeg får jo stadig beskjed om å ta vare på meg selv, og ikke ta på meg for mye osv, men jeg har følelsen av at folk mener jeg liksom har lært nå, og at jeg burde vite at en lavere vekt og tynnere kropp faktisk ikke kommer til å gjøre meg lykkeligere. Men her er jeg altså igjen, 8 kg lettere og et lass av løgner og regler. Likevel har jeg fortsatt en form for kontroll, så lenge jeg planlegger godt nok. Jeg klarer meg bra, og jeg tror ikke noen har merket noe enda, noe jeg er glad for, siden jeg ikke vil at noen skal bli bekymret. For med min historie med spiseforstyrrelser, er vektnedgang aldri et godt tegn, ikke engang om det skjer under sunne omstendigheter. 

Jeg sammenligner det litt med å prøve å skjule en graviditet; det kommer til et punkt hvor det vil synes, og da finnes det ikke lenger noen troverdige unnskyldninger. 

#kemsin #spiseforstyrrelser #vektnedgang #fastlege #blodprøver #diagnoser #psykiatri

 

Så forbanna hjelpeløs!

Dette innlegget begynte jeg på for en uke siden, men av en eller annen grunn fikk jeg ikke fullført. Her skriver jeg om hva som skjedde da, og en siste oppdatering kommer i slutten.

I dag har jeg virkelig fått smake på hvordan det er å være pårørende til noen i psykiatrien. Nå er dette veldig spesielt, siden det vanligvis har vært meg som er den syke, og dermed ikke har hatt noen anelse om hvordan det er å stå på sidelinjen som pårørende, og føle seg så forferdelig maktesløs. 

Jeg kjenner jeg oser over av sinne, og det er sjeldent for meg. Jeg har nevnt det før, men nå vil jeg understreke det: jeg står gjerne ikke så veldig opp for meg selv, men når det gjelder folk jeg bryr meg om, da kan virkelig udyret slippe løs. Men i dag var et unntak, da stod jeg både opp for min beste venninne, men også meg selv. Sort of.. 

Venninnen min er innlagt nå, og der tror de at de vet hennes eget beste, men JEG er bestevenninnen hennes, jeg VET at hun trenger en klem nå! Er det så jævlig vanskelig å forstå? Men nei, jeg får ikke komme på besøk. Hun har vært der på tvang i tre uker, greit nok det, kanskje hun trengte det der og da, men jeg snakker med henne på telefon daglig, og jeg hører at hun ikke har vondt av besøk. Jeg skjønner at hun trenger hvile og ikke altfor mange inntrykk, herregud, jeg har jo vært der selv, men det er ikke snakk om en familie på nitten stk, ei heller venninner som trigger og gjør ting verre. Nei, det er BESTEVENNINNEN hennes, som er der gjennom tykt og tynt, og som hun faktisk selv ønsker å ha som pårørende. 

Det jeg opplevde i dag, da jeg KUN ville gi henne en klem og overlevere snus, gjorde meg så opprørt. Det var som om jeg hadde gjort noe galt, prøvd å bryte henne ut, eller truet noen, for den saks skyld. En ansatt der var så fryktelig nedlatende og frekk, jeg følte ikke jeg ble vist respekt i det hele tatt, og da klarte jeg ikke dy meg. Jeg spurte hvorfor i svartens navn han var så uhyggelig sur, jeg hadde da virkelig ikke gjort noe (enda), og at han måtte slutte å være en drittsekk, fordi det kledde ham ikke. Jeg må le av det nå i etterkant, for hvis han ikke hatet meg fra før (noe det virket som), så gjør han det i alle fall nå. Men jeg kunne ikke brydd meg mindre, venninnen min er den eneste jeg fokuserer på. 


 

Etter denne hendelsen, har jeg fått besøkt henne to ganger. Stakkar, jenten min. Jeg har selv vært innlagt ved forskjellige institusjoner, men har aldri opplevd noe lignende. Det har ikke hun heller. Hun sier selv, og jeg har samme oppfatning, at der hun er nå, er verre enn fengsel. Jeg blir så fortvilet av hele situasjonen, noe som har fristet meg til å skrive til avisen. Jeg velger å heller skrive på bloggen.

Første gang jeg besøkte henne, var selvfølgelig samme mann på jobb, like sur som jeg husket ham. Jeg fikk klar beskjed om at nærkontakt var uakseptabelt, at jeg fikk være der i 30 min, og at besøket ville være under oppsyn. Ja, jævlig kjipt, men greit. Venninnen min kunne likegodt kommet inn på besøksrommet i håndjern, så fanget så det ut som hun var. Selvfølgelig ble stemningen rar, der jeg satt med bestevenninnen og hele to ansatte fra avdelingen som satt og stirret på oss og var litt for interessert i samtalen vår. Jeg synes det var latterlig, og det var jeg ikke redd for å gi uttrykk for heller. Hvis vi ikke kunne ha en privat samtale, så fikk de heller tåle det som ble sagt: "Én ting er at de faktisk sitter her på vårt første møte på lenge, men de kan i det minste late som om de ikke går inn for å høre alt vi sier, og heller sitte med en avis, eller noe. Det går an å være litt diskré". Haha, føler meg litt badass. Men det verste er likevel det faktum at jeg ikke blir sett på som en venninne, men en kriminell. Hvorfor? Fordi de ansatte på den avdelingen tydeligvis har fått med seg at jeg også har vært innlagt, og da også sammen med venninnen min. WTF!? Er det noen som ikke skal være judgemental, så er det da for pokker meg folk som jobber i helsevesenet, og da særlig dem som jobber i psykiatrien.

Jeg spurte ved en anledning om venninnen min ville ha en snus, og da hun tok i mot, sa de at vi ikke respekterte reglene og at jeg bare kunne gå. Fortvilet ga hun den tilbake, og da var det greit.. En annen hendelse som virkelig stakk i hjertet mitt, var da jeg måtte gå, og min skjønne venninne begynte å gråte fordi hun ikke ville være der igjen alene. Da kunne jeg ikke brydd meg mindre om "reglene", så jeg klemte henne godt, og prøvde å roe henne. Tror dere ikke han jæ***** stod der og kremtet og ga klart uttrykk for at jeg gikk over streken ved å trøste min egen venninne?? Snakk om manglende medfølelse. Jeg kjenner jeg blir sint! 

Så ja, som overskriften sier - som pårørende er du så forbanna hjelpeløs..

#kemsin #psykiatri #innlagt #pårørende #psykisksyk #pasient #sinne #fengsel 

Underutviklet? Men jeg er jo så moden, sier de..

Psykologen mener jeg ikke har en personlighetsforstyrrelse, men at jeg har enkelte personlighetstrekk som kan være underutviklede. Dette fikk jeg vite under sist samtale. Jeg har lenge mast om å få vite hvorfor det står på papiret at jeg har en personlighetsforstyrrelse, og hvorfor jeg fyller kriteriene for den. Hun bladde opp i diagnoseboken sin, og prøvde å forklare litt av hvorfor diagnosen ble satt da jeg tok en test for rundt et år siden. Jeg protesterte. Hvorfor? Jo, fordi akkurat den personlighetsforstyrrelsen gikk ut på endring i personlighet i løpet av oppveksten, men det er jo ingen fagfolk som vet noe om hvordan jeg var før, og hva som eventuelt har forandret seg. Men jeg må innrømme at enkelte ting passet, og at jeg kjente meg igjen i noe av det, men det var bare ubetydelige ting, etter min mening. 

Men så har jeg tenkt litt - ja, for det gjør jeg stadig vekk; det er noe som er galt med meg. Måten jeg reagerer på, eller stadig vekk misforstår. Jeg er veldig følsom når jeg føler jeg får kritikk, selv om det ikke engang var ment som noe negativt, samtidig som jeg er veldig ubesluttsom, og trenger andres meninger på det meste, da særlig min mors meninger. Jeg er også i en noe spesiell situasjon med mamma. Vi har et veldig godt forhold, men kanskje ikke helt normalt når man ser det fra mitt perspektiv. Jeg kan snakke med henne om alt, og le og tøyse og alt det der, men siden jeg er en så usikker person, og spør henne om alt mellom himmel og jord, og da også helt åpenbare ting, føler jeg ofte at jeg er irriterende og plagsom, og oppfører meg som om jeg var mye yngre. Jeg føler ikke alltid jeg snakker til min egen mor, men en annen person jeg søker bekreftelse og aksept fra. Jeg er redd for å si noe feil, eller at jeg snakker for mye om ubetydelige ting, for ja, det har jeg en tendens til. Jeg er veldig avhengig av henne, altfor avhengig! Jeg mener det, det er på nivå med småunger. Jeg blir direkte lei meg om vi har forskjellige meninger, noe som gjør at jeg ikke har så mange egne personlige meninger, men heller følger hennes. Hvis mamma liker det, må det jo være bra, right? 

Det hender at jeg gråter meg i søvn på grunn av disse tingene, så jeg tror det blir bedre nå som jeg ikke lenger bor under samme tak, og kan slippe å føle meg som en plage hele tiden. Jeg vet liksom ikke hva jeg skal gjøre med dette, det er jo helt absurd! Jeg klarer ikke snakke med psykologen om det uten å begynne å gråte, derfor unngår jeg ofte det temaet. For å si det sånn, jeg klarer så vidt å skrive det eller tenke det uten å gråte. Da er det noe galt, det må det være! Tenk at i en alder av 24, så gjør jeg alt jeg kan for å fortjene min mors kjærlighet, for å være bra nok, for å ikke si noe feil, for å ikke virke dum, for å ikke være irriterende, og for å være en datter hun kan være stolt av. Jeg har alltid fått høre at jeg er moden og reflektert for alderen, men akkurat her er det noe i meg som tydelig er underutviklet - sånn som psykologen sa. Er det en feil med meg? Eller er det resultatet av langvarige innleggelser? Det var det en lege trodde, men jeg er søren ikke sikker..

#kemsin #psykiatri #psyk #personlighetsforstyrrelse #følsom #ubesluttsom #underutviklet #galskap #psykolog #behandling #psykiatriblogg #innleggelse 

Ting ordner seg for snille piker

Kjapp update:
De som skulle leie ut leiligheten jeg først så på, brukte (heldigvis) litt lengre tid enn de sa de skulle, så jeg dro på ny visning dagen etterpå. Og tror dere ikke jeg fikk den leiligheten på flekken da? Jeg var førstemann som kom på visning, og etter det avlyste de resten av visningene. Denne leiligheten var det meningen at jeg skulle ha, det velger hvert fall jeg å tro. Den er under ti min gange fra mine foreldre, mine besteforeldre, som jeg har et kjempegodt forhold til, er heller ikke så langt unna, prisen er bra nok til at jeg kan klare det, hunden min er hjertelig velkommen, og det er et kjent nabolag. Med andre ord: I den leiligheten føler jeg meg trygg!

Jeg har nå den siste uken pakket, ryddet, kastet, sortert, og ting begynner å komme mer og mer på plass, og snart vil jeg føle meg hjemme i den nye leiligheten. Inntil jeg er helt ferdig utpakket og alt er på stell, kommer mamma til å sove i leiligheten sammen med meg. Hun er vel ikke direkte bekymret, men hun vil gjerne unngå at jeg skal gå på en smell, eller at noe skal gå galt når jeg prøver meg alene for første gang. Det kommer mest sannsynlig ikke til å skje, men det er en trygghet å ha henne der. Spesielt nå i begynnelsen, når jeg verken har TV eller internett, det kan fort bli "stille" og ensomt da.

Ellers er jeg en travel jente for tiden. Det er på en måte godt, men det kan bli litt mye også. I går var jeg i treningspoliklinikken, og så bar det videre til musikkterapi. Det er egentlig ikke mye på en dag, men siden jeg nå bor lengre fra behandlingstilbudene, kreves det litt planlegging i forkant. Det blir mye bussing, og ikke minst, mye gåing mellom bussene. Det tar meg 20 min å gå hjemmefra til en direktebuss, og selvsagt 20 min tilbake. Som regel må jeg være ut døren halvannen time før jeg har avtale med psykolog, og det merkes. Der jeg bodde før, var det bare 5-10 min gåavstand til behandlingen. Vel, poenget mitt var at i går var jeg så ubeskrivelig sliten at jeg kunne lagt meg ned og sovnet hvor som helst, og da jeg begynte å nærme meg hjemme, kjente jeg at jeg også begynte å bli veldig sulten. Men idet jeg kom inn døren, kastet jeg meg ned i sengen og sov tre timer.. Det er sjeldent jeg er så sliten at hvile kommer før alt annet. 

Det er flere ting som går min vei for tiden. Det ene var selvsagt leiligheten, som gikk lekende lett, og det andre er at jeg har fått en ny filmrolle, og er back on track. Jeg får ofte spørsmål om jeg holder på med noen filmprosjekter for tiden, og nå er det deilig å kunne si at "ja, det gjør jeg faktisk". På mange måter smiler livet for tiden, men følelsesmessig er jeg veldig ustabil. Jeg tror det kommer til å bli godt å komme igang med gruppebehandling. Og apropos behandling, jeg fikk på mandag beskjed om at psykologen min egentlig bare har vært vikar, og at jeg vil få en ny innen en måned. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om det enda, fordi jeg vet egentlig ikke helt hva jeg synes om psykologen jeg har hatt det siste året heller, lol. Satser på at den nye faller i smak.

#kemsin #psykiatri #psykolog #behandling #gruppebehandling #skuespiller #film #sliten #musikkterapi #psyk #ustabil

Uselvstendig, umoden og usikker

HJELP!!

Nå kiler det i magen, og det er både positivt og negativt i denne sammenhengen. 
For dem som har lest forrige innlegg, er det slutt med typen og jeg bor hjemme hos mine foreldre. Jeg har derfor den siste tiden sett litt lett etter leiligheter, da jeg føler det er det riktige å gjøre. Jeg bør jo prøve å bli selvstendig nå, i en alder av 24.. Tanken på å kjøpe virker litt urealistisk etter jeg fikk vite hva jeg får utbetalt i måneden, og i følge min mor, vil jeg kanskje ikke engang få lån i banken. Derfor var jeg på visning på en leilighet i dag, og fikk da inntrykk av at jeg kom til å få den, siden jeg kunne flytte inn når som helst. 

I begynnelsen virket det kanon, første leilighet jeg ser på, og så får jeg den mest sannsynlig! Men nå har jeg begynt å få litt kalde føtter. Det er riktignok i et godt område, men for meg, som (jeg understreker) aldri har bodd alene, ble det litt langt unna mitt trygge gamle miljø, og ikke minst, langt fra familie. Tanken på å være helt alene, skremmer meg litt, noe det ikke burde, men gjør likevel. I tillegg er dette nabolaget like i nærheten av et annet behandlingssted, og tanken på å bytte dukker opp. Men jeg vil jo ikke det, og da blir ting hakket mer tungvint. Det verste er jo at det er like i nærheten av jobben til eksen, og at jeg mener den passer mye bedre til ham. Men jeg gidder ikke engang å foreslå det for ham, siden vi nå har en liten isfront oss imellom. 

Akkurat nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jeg venter på telefon, og selv om det ikke er garantert at det er meg de velger som leieboer, virket det likevel sånn. Så kommer jo også tankene som stemmer for at jeg skal ta i mot tilbudet. Blant annet var alt inkludert i leien (strøm, tv, internett), i tillegg til at jeg fikk lov å ha hunden min der. Det er nemlig ikke mange som ønsker å leie ut til noen med husdyr. Det negative var at det var litt lite, og får derfor ikke så mye for pengene. Det så gjerne bra ut med første øyekast, men så begynner meg og mamma og diskutere litt, og finner da ut at denne leiligheten kanskje ikke var helt ideell likevel. Med ingen steder å ha ting, ikke noen steder hvor jeg kan sette fra meg sko og ytterklær, et soverom hvor jeg kun får plass til en seng og kanskje et lite skap, og ingen bod for oppbevaring av ting jeg trenger, men som jeg ikke vil ha fremme og synlig. Jeg har veldig mye jeg er redd for å kvitte meg med. 

Jeg har fått beskjed om å ikke være kresen og ikke ha for høy standard, men jeg tror faktisk mamma også begynner å få kalde føtter. Jeg tror hun er bekymret for meg, og mine evner til å ta vare på meg selv når jeg er alene. Hun har ytret at det kanskje hadde vært bedre å bo i nærheten av familien, og er allerede i full gang med å lete etter nærmere alternativer. Og siden jeg var så dum at konkurranseinstinktet kom frem på visningen, har jeg satt meg selv i en litt teit situasjon. De tror nå at jeg er overivrig på å flytte inn i leiligheten så fort som mulig, da jeg sa at den var PERFEKT for meg og min lille hund. Og da er det jo bare tullete om jeg nå sier jeg ikke er interessert. Jeg smisket til og med med datteren i huset, og sa hun kunne komme ned til meg og kose med hunden min. Herreguud, hva er problemet mitt??

Vi har nå uansett satt opp en plan da, og det er at om de ringer, så skal jeg spørre om jeg kan komme og ta en titt til sammen med min far (han er tømrer og kan se etter muligheter for lagringsplass og div) før jeg bestemmer meg for å skrive kontrakt. Det er litt mer fair, tenker jeg. 

#kemsin #uselvstendig #alene #kaldeføtter #hjelp #psyk #psykiatri #behandling #usikker
 

Tøff start på mitt nye liv

Heisann hoppsann, da var jeg her igjen (håper jeg blir værende denne gangen..)

Vel, hvor skal jeg begynne? Jeg har masse bra og en del ikke fullt så bra å fortelle.
Jeg kan begynne med den beste nyheten først, og det er at jeg ble skrevet ut fra DPS døgnopphold 9.september (samme dag jeg ble tvangsinnlagt for tre år siden, sprøtt), og er begynt å gå i poliklinisk behandling. Dette var VIRKELIG etterlengtet! Det lengste jeg har vært ute av døgnopphold på seks år, er tre måneder(!!), og jeg håper så inderlig på å slå den "rekorden". Nå har jeg noe som kalles "brukerstyrt seng", som er et tilbud der jeg frivillig kan legge meg inn for et stabiliseringsopphold på maks tre dager. Så er jo spørsmålet om jeg tør å bruke den sengen, ettersom jeg har erfaring med at tre dager fort kan bli til syv måneder ++.. For selv om jeg legger meg inn frivillig, kan de jo endre til tvang om de av en eller annen grunn skulle føle for det. Nei, jeg skal virkelig nyte friheten.

Så var det dette med å gå til en poliklinikk, da. Jeg hadde ikke sett for meg hvor krevende det faktisk kom til å bli. På sengeposten kan man jo ha samtale med psykologen, og hvis det blir tøft, eller du får en reaksjon i etterkant, så er det folk rundt deg du kan støtte deg på. Men sånn som det er nå, så kommer jeg til avtalt time, gråter gjerne litt, for så å gå derfra igjen etter at masken er godt påklistret - for gud forby at noen skal legge merke til at jenten som burde sveve på skyene, faktisk fortsatt har en fot i helvete. Så er jeg alene da, med alle tankene og følelsene som dukket opp under samtalen. 

Noe av det som er ekstra tøft for tiden, er at jeg måtte se meg nødt til å flytte hjem igjen til mine foreldre. Og grunnen er denne: Dagen jeg ble skrevet ut, var ikke typen min hjemme, han var ikke engang i samme by, men dette er dog ikke (hele) problemet. Siden akkurat den dagen skulle være magisk for meg, inviterte jeg en venninne til overnatting, for det siste jeg ville var å "feire" alene. Så la oss si det slik at noen så på det som et problem, og hele kvelden/natten ble ikke helt som ventet, og plutselig hadde jeg ikke et sted å bo lenger.. Selvfølgelig er det utrolig trist, men jeg er bare skikkelig takknemlig for at jeg faktisk har et sted hvor jeg alltid blir tatt imot med åpne armer. Det kjipe er selvsagt det manglende privatlivet, og følelsen av at jeg må "ta meg sammen" for at ingen skal merke noe, spesielt da mine yngre søsken. Jeg klarer heller ikke være helt ærlig med min mor, grunnet min enorme samvittighet, noe jeg føler setter meg litt tilbake til den tiden før jeg flyttet hjemmefra og ble innlagt første gang. Men herregud, jeg skal ikke klage - det gjør jeg til psykologen (hehe).

Så hva er mine videre planer nå?
Jeg bor gratis hos mine foreldre, og benytter muligheten til å spare penger, Jeg ser litt på leiligheter, og har vurdert, sammen med sosionomen, å kanskje søke om lån, slik at jeg faktisk kan kjøpe mitt eget. Jeg har faste samtaler med psykologen hver uke, i tillegg til at jeg innimellom snakker litt med psykiater og sosionom. Jeg er startet opp igjen med musikkterapi, jeg trener med en fysioterapeut, og jeg har også et tilbud om å gå i treningspoliklinikk. Vi snakker også om å få meg inn i DBT gruppebehandling etter hvert. Så ja, det er lenge siden jeg har vært så travel, men det er også lenge siden jeg har hatt samme overskudd som nå. Derfor kan jeg attpåtil krydre hverdagen med å være sosial. Det er viktig for meg, spesielt med tanke på hvor isolert jeg har vært tidligere.  

#kemsin #dps #dbt #terapi #psykiatri #psyk #gruppebehandling #poliklinikk #musikkterapi #psykolog #psykiater #nyttliv #frihet

Sykdommen ble mitt tenåringsopprør

Jeg er mammas førstefødte, og eldst i en søskenflokk på fire. Jeg hadde ingen kontakt med min biologiske far som liten, og da jeg var rundt 7 år, traff min mor en mann som også hadde et barn fra før, og siden fikk de to barn til sammen. Min mor jobbet i barnevernet, og hadde masse kompetanse på ungdommer i puberteten. Ungdommer som hatet foreldrene for å "snakke til dem som barn". Det er vanlig, det. De fleste tenåringer kommer til det punktet der foreldrene er de teiteste på jord, og som aldri lar dem gjøre gøye ting. Alle foreldre bør være klar over at tenåringer i hus kan være krevende en periode. 

Jeg vet ikke hva min mor forventet da jeg ble eldre, men det var jo klart at jeg ikke var som dem hun jobbet med. Barn, som av en eller annen grunn, var blitt plukket opp av barnevernet. Jeg var jo en lykkelig jente, som hele livet hadde hatt trygge rammer og en kjærlig familie. Men selv slike barn, kan gå til opprør i tenårene. Men ikke denne jenten..

Jeg har alltid forgudet min mor, noe den ene psykologen min stilte spørsmålstegn ved, hun mente at det var noe man gjorde som barn, men at i en viss alder, vil unge voksne innse at foreldrene ikke vet alt, at de er langt fra perfekte og at også dem kun er mennesker. Hun nevnte noe om et unormalt mor/datter forhold, og at jeg var over gjennomsnittet overbeskyttende ovenfor henne.. Vel, det spiller ingen rolle, min mor er alltid den jeg ringer til om det skulle være noe, negativt som positivt. Hun er min beste venn, og den jeg kan betro meg til om alt. Poenget mitt er: jeg har aldri vært frekk mot henne, og har alltid respektert henne og de valgene hun har tatt når det gjelder meg. Om hun sa nei til noe, var det greit. Aldri noe bråk fra min side. 

Etter jeg fylte 18, har jeg i senere tid fått vite at min mor senket skuldrene. Hun tenkte at ungdomsårene var gått over all forventning, og at vi var kommet oss gjennom dem uten en eneste skramme. Nå var tiden inne for at jeg skulle bli mer selvstendig, og gå med hevet hode inn i voksenlivet. Hadde det bare vært så enkelt.. Noen måneder etter jeg ble myndig, ble jeg innlagt, og presentert for psykiatrien for første gang. Den blide, pliktoppfyllende, positive og utadvendte jenten, hadde det egentlig ikke så bra, og ingen visste noe om det. Det viste seg at problemene mine ikke bare kunne forsvinne med en pille - nei, jeg hadde åpnet døren til helvete, og psykiatriske institusjoner ble hjemmet mitt i mange år.

Selvsagt forandret dette meg som person. Jeg "lærte" meg å bli sint, og jeg fikk ut en undertrykt side av meg selv. Frustrasjonen min gikk ut over diverse mennesker som var der for å hjelpe meg, og som faktisk tålte at jeg var sint, redd, trist og noen ganger så utrolig umoden og ufordragelig. Jeg gikk ofte til opprør mot systemet, og det ble hyppige episoder med fastholding, beltelegging og tvangsmedisinering. Min mor hadde havnet i koma om hun visste hva som skjedde innenfor psykiatriens fire vegger. Jeg var jo ikke meg selv, ikke den datteren hun hadde båret trygt gjennom ungdomsårene. 

Jeg prøvde flere ganger å døyve smertene med narkotiske midler, uten at jeg havnet på kjøret av den grunn. Det ble en kortvarig flukt, men ikke noe som hjalp i lengden. Jeg vil ikke kalle meg en misbruker, det har jeg aldri vært, men jeg var tidvis desperat etter selvmedisinering. Etter hvert begynte jeg også å få tilleggsproblemer, som selvskading og spisevegring. Bare enda flere fortvilende forsøk på å ta styring over demonene som vokste inni hodet mitt. Jeg hadde ingen kontroll, og suicidale tanker tok mer og mer overhånd. Dette var ikke et liv jeg ville leve.

Spørsmålet er: Hva skjedde? Hvordan i all verden kunne dette skje meg, en livsglad jente med mål og drømmer og alltid et smil om munnen? Jeg hadde alle forutsetninger for et bra liv. Jeg var en jente som seilte gjennom ungdomstiden i medvind, med gode karakterer og mange venner. Jeg likte livet mitt, frem til sykdommen nesten tok knekken på meg. 

I dette øyeblikk sitter jeg på rommet mitt på en psykiatrisk avdeling, hvor jeg har vært i nesten ni måneder. Jeg fyller snart 24, og har hele mitt voksne liv vært begravd i sykdom og psykiatri. Er dette prisen for å ha vært et englebarn? Hadde det ikke da vært bedre om jeg bare hadde hatt noen år med tenåringsopprør, og så vært ferdig med det? Jeg tror min mor hadde foretrukket det, garantert. Hva er vel litt smelling med dørene, "DERE ØDELEGGER LIVET MITT!!" og det å teste røyk som 15-åring mot all smerten sykdommen min har forårsaket? 

#kemsin #psykiatriblogg #psykisksyk #psykiatrisk #DPS #opprør #selvskading #spisevegring #spiseforstyrrelse #innlagt #medisinering #suicidal #belter #demoner #stemmer #schizofreni #ungdomsopprør #tenåring #smerte #narkotika #frustrasjon #psyk 

Kan jeg være nyttig?

Første gangen jeg ble innlagt, tenkte jeg at (psykiatrisk) sykepleier kunne være noe jeg kunne hatt som yrke i fremtiden. Da jeg så hvordan arbeidsdagen til de ansatte var, tenkte jeg at det både var givende og samtidig lett(?), om jeg kan si det slik. Jeg husker det så å si bare var kvinnelige ansatte, og at de brukte mye av dagene sine på å strikke, snakke seg i mellom, spille spill med pasientene, se på TV og film med dem, gi medisiner og slå av en liten prat innimellom. Hadde ikke det vært fint med en så avslappet arbeidsdag? Det tenkte jeg da..

Men det var ikke før jeg ble innlagt på tvang noen år senere, på en annen avdeling, at jeg lovet meg selv at jeg ALDRI skulle tilbake til psykiatrien igjen. Ikke som pasient, og hvert fall ikke som ansatt! For på den avdelingen jeg var på, var det lite som tydet på lette og avslappende dager. Det var skrikende pasienter, alarmer, løping i gangene, tvangsbruk og ellers stressende situasjoner. Så klart ikke til enhver tid, men likevel. Hver gang jeg hørte lyder, om det så bare var latter, knyttet det seg i magen på meg. Alt virket plutselig truende. Når man har opplevd at alarmen går på deg, fordi du er utagerende og det trengs forsterkninger for å holde deg nede, for så å legge deg i belter, skjønner du hva jeg mener. Alarmen blir da en stor frykt, selv om det ikke alltid gjelder deg selv. Så jeg begynte selvsagt å tenke at jeg aldri hadde passet i en slik jobb, med tanke på "traumene" jeg satt igjen med. 

MEN, for et par uker siden, da bestevenninnen min fikk det veldig vanskelig, opplevde jeg at jeg måtte være sterk for henne. Jeg ble hennes pårørende. Hun fortalte alle som prøvde å hjelpe henne, at det var kun jeg som forstod henne. Selvsagt forstod jeg henne, jeg hadde jo vært i AKKURAT samme båt. Jeg hadde selv opplevd alt dette, men kommet meg ut av det verste. Jeg hadde innsikt, grunnet personlig erfaring. Sykepleiere, psykologer og leger kan tro de forstår, men en eksamen i psykologi betyr ikke at de forstår. Brutalt?
Det som så skjedde, var at jeg fikk god kontakt med moren til denne venninnen. Stakkar dame var helt oppgitt over hvor lite informasjon hun fikk med tanke på datteren. Jeg var jo selv bekymret, så da fant vi sammen med et felles mål: venninnen min, og hvordan vi kunne hjelpe henne på best mulig måte. Moren sa en gang rett ut: "Hva trenger min datter fra meg nå?" Hun var desperat og lei av å alltid høre at hun ikke forstod. Vi snakket på telefonen i tre timer den dagen. Hun takket meg en million ganger, og fortalte at psykologer og leger hadde prøvd å forklare henne det samme i flere år, men at i løpet av samtalen vår, hadde det virkelig gått opp et lys for henne. Hun forstod, endelig!

Som jeg pleier å si: "Hvis du ikke klarer å forklare noe på en enkel måte, da forstår du det egentlig ikke selv". 

Så kom tankene om jeg kan være nyttig for andre som ikke forstår, om psykiatrien nettopp kan trenge en som meg. En som har vært der. En som forstår. En som har kommet langt. Og en som sitter igjen med erfaringer psykologer bare kan drømme om. En som har vært på innsiden, men også utsiden. 

#kemsin #psykiatriblogg #psykiatri #erfaring #psykisksyk #innleggelse #innlagt #forståelse #psykolog #traume #tvang #sykepleier #tvangsinnlagt #pårørende 

De vil ikke skrive meg ut

De vil ikke jeg skal dra så mye på perm om dagene. Jeg er blitt dårligere, sier de. Og så lurer de på om utskrivelsen stresser meg. Huh? Hvilken utskrivelse? De nekter jo å skrive meg ut, så hvordan kan dette ha noe som helst med det å gjøre, jeg aner jo ikke når denne såkalte utskrivelsen kommer. "Vi vil hvert fall holde deg her en måned eller to til nå.." Jeg aner ikke hvorfor, men jeg vil ikke krangle med dem. 

De siste månedene har jeg vært mye hjemme i leiligheten meg og kjæresten har skaffet oss. Jeg er sjelden på avdelingen mer enn to ganger i uken, resten er jeg hjemme. Det er en løsning legen synes fungerer ypperlig. Avdelingen jeg er på, har ikke mye pågang, så det at jeg har et rom der, selv om jeg er der så lite, gjør ingenting. Jeg hadde jo forventet at de skulle si, siden jeg er så mye på perm, at jeg kanskje ikke trenger å være innlagt lenger, men nei, de klamrer seg fast til beslutningen om at jeg bør ha et rom på psykiatrisk. 

Jeg hadde samtale på mandag, og det var da det kom frem at nå vil de ha meg på avdelingen noen dager, sånn at de kan følge litt med, og ha mer kontroll på hvordan jeg er om dagene, og selvfølgelig for å få den roen og muligheten for å isolere meg om det skulle bli for mye. For en liten stund siden, fikk jeg fullt og helt ansvar for egne medisiner, men nå stoler de ikke helt på at jeg faktisk tar dem når jeg skal, så nå skal de ha ansvaret i 3-5 dager for å "stabilisere" og for å være sikker på at jeg tar dem. Det gjør meg ingenting. Jeg har faktisk fått høre fra flere at de synes jeg burde bli på avdelingen noen dager, og dette er folk utenom psykiatrien, typ venner og familie. Hvorfor er det sånn at alle andre vet hva som er best for meg? Altså, jeg klandrer dem ikke eller noe, jeg bare synes det er litt trist at jeg ikke klarer selv å tenke på mitt eget ve og vel, og hva som er best for MEG.. Konsekvensene er at jeg bare føler meg verre og verre, uten den personlige styrken til å gjøre noe for å få det til å snu. "Hva trenger du av oss for å ha det så bra som mulig?" Jeg vet ikke lenger, jeg har kjørt meg litt fast.

#kemsin #psykiatri #psykiatriblogg #innlagt #psykiatrisk #utskrivelse #psyk #psykisksyk #ustabil #DPS 

Bloggen som et minneverktøy

Jeg har innsett en ting - jeg må bli mye flinkere til å blogge. Hos meg går det i perioder, men det er ikke godt nok. Jeg har skjønt hvor betydningsfullt blogging kan være; ikke bare kan jeg dele litt av livet mitt med dem som er interessert i å lese om det, men det er veldig alright å se tilbake på hvordan ting har utviklet seg. Jeg har skrevet om hukommelsen min, og det er vel derfor jeg tenker jeg må blogge hyppigere. Jeg trenger å skrive ned hva som skjer i dag, sånn at jeg kan lese om det om et halvt år. Ikke søren om jeg hadde husket noe som helst fra denne dagen, 7. juni 2016, om en uke, en måned, et år. Men jeg ønsker det. Jeg vil vite hva som skjedde nettopp denne dagen. Jeg vil ikke at livet mitt skal forsvinne i vage minner, så jeg må skrive. Og der er bloggen et greit verktøy; jeg slipper å skrive side opp og side ned for hånd i en eller annen dagbok, jeg trenger ikke være redd for at jeg kommer til å miste alt om pc-en krasjer, og samtidig kan leserne mine følge litt med. Jeg tenker tommel opp for det. 

Jeg kan begynne med i dag.

Kjære dagbok (haha, kødda)
I dag har jeg vært hos fastlegen, noe som var litt rart. I en periode var jeg der hyppig, men så ble jeg innlagt i psykiatrien, og siden har jeg vært omringet av andre leger som har hatt ansvar for meg. Disse legene har mest kunnskap om medisiner og bivirkninger, og alt som hører med den fysiske delen hos psykiatriske pasienter. Det vil si at de er spesialiserte på det området, og gir stafettpinnen videre til fastlegen om det er noe de føler de ikke har helt kontroll over. Så i dag var jeg altså hos min mannlige fastlege, for å snakke om prevensjon. Det gikk fint, det. Han ville sette inn en spiral der og da, men jeg ville vente litt (*kremt*, fordi jeg er blakk). Og apropos blakk. Jeg forsov meg i dag, noe jeg visste jeg kom til å gjøre, for jeg har så og si null sjanse for å våkne av vekkerklokken, om jeg så setter på fem forskjellige alarmer.. Anyway, jeg fikk en av de ansatte til å kjøre meg til bussterminalen, men da jeg satt meg på bussen, skjønte jeg ganske fort at jeg ikke ville rekke frem i tide. Jeg ringte legehuset, men fikk klar beskjed om at det bare var å hoppe i en taxi, ellers ville jeg miste timen. Dritt! Jeg måtte da gjøre noe jeg hater å gjøre, overføre penger fra sparekontoen, for å ha penger til taxi. Og joda, jeg var der på slaget, jeg, men tror dere ikke jeg måtte vente 20 min for å komme inn? Altså, jeg hadde fint klart å rekke det med bussen. Penger ut av vinduet. 

Og apropos penger.. Neida, det kan jeg ta i et annet innlegg ;P

#kemsin #psykiatriblogg #hukommelse #psykiatri #lege #dagbok #psykisksyk #psyk #innlagt #DPS

Arr - en hindring?

Jeg har kanskje sluttet med selvskading, men arrene er der, og de vil alltid være en påminnelse om hvor dårlig jeg har vært. Jeg har tidligere nevnt at jeg svært sjeldent snakker om mine psykiske vansker, men arrene mine avslører meg. Jeg har lenge skammet meg over dem, og det er ikke mange som vet at de er der engang. I tillegg har det vært veldig tøft for meg å tenke på at disse merkene for livet, har ødelagt min karriere som skuespiller. Jeg er selv ansvarlig for å ha ødelagt min største drøm, og det gjør vondt. 

Jeg har også nevnt at jeg innimellom får roller i studentfilmer, noe som er like nervepirrende hver gang. Jeg er livredd for at de ber meg gå i singlet eller t-skjorte, men jeg har alltid klart å unngå det på et vis. Nå, i den siste filmen jeg spilte i, fikk jeg hele manuset før jeg gikk på audition, og det viste seg å være en veldig mørk tematikk i filmen, hvor hovedpersonene skulle ha arr etter selvskading. Seriøst? tenkte jeg da. Det er jo fantastisk. Endelig kunne jeg spille en rolle der jeg ikke trengte unnskyldninger for å ikke vise armene. Så da jeg kom på audition, sparte jeg ikke på kruttet. "Jeg kan relatere til denne rollen" sa jeg, og brettet opp ermene. Om det var skummelt? Hell yes! Dette er snakk om en regissørstudent jeg har spilt mye for, og han ante virkelig ingenting om hva som skjulte seg under de tildekkede armene mine. Selvfølgelig kom det tanker om at jeg ville få ubekvemme reaksjoner, noe jeg ikke fikk i det hele tatt. Det var en stor lettelse, for i mitt hode har jeg alltid tenkt at folk vil endre mening om meg om de får vite disse tingene. Men til nå, er det ingenting som tilsier det. 

De eneste jeg ikke skjuler arrene for, er kjæresten min, min beste venninne og dem som jobber i psykiatrien. Så du kan tro det var heftig for meg når alle som jobbet med denne filmen, både dem jeg kjente fra før, og dem jeg jobbet med for første gang, skulle se min største skam. Men det gikk knirkefritt. Det kom også frem at flere av dem jeg jobbet med, hadde sin bagasje, på lik linje som meg. Befriende, er det beste ordet å forklare det med. Hva er det jeg har vært så redd for? Likevel, selv om ingen sa det, så tror jeg flere tenkte at jeg ikke virket som en person som kunne gjøre slikt mot seg selv. Den utadvendte, smilende og pratsomme jenten, som byr på seg selv og som ikke ser ut til å ha noen problemer i livet. Jeg er ikke en klassisk stereotyp, men hvem er vel det nå til dags? Det er mye som kan skjule seg under overflaten hos en hver person. 

Jeg hadde aldri trodd at min "kunnskap" om sår og arr skulle være til nytte for noen ting, men i dette tilfellet, måtte jeg hjelpe sminkøren for at arrene til de andre skuespillerne skulle se så realistiske ut som mulig. Sprøtt!

Så ja, i akkurat denne filmen var ikke arrene mine en hindring. De måtte til og med forsterkes av sminke, noe jeg selv synes var godt. Det beviser jo bare hvor falmet de har blitt - det er historie, og jeg er ferdig med det. Jeg håper bare de ikke blir en hindring ved en annen anledning, at jeg mister en rolle på grunn av dem. Det hadde vært så digg å få en rolle, hvor de sier "Pytt sann, vi bare sminker over dem. Null stress".

#kemsin #selvskading #arr #psykiatri #filminnspilling #skuespiller #psykisksyk #psyk #psykiatriblogg

"Kan du spille film, kan du jobbe"

Jeg lever på NAV.
Jeg har vært innlagt i så å si seks år.
Jeg har ikke fullført videregående.
Jeg kan ikke studere.
Jeg kan ikke jobbe.

Så hva gjør jeg?

Jeg vet ikke alltid hva jeg skal svare når utenforstående spør meg om hva jeg gjør, så da må jeg være kreativ, for jeg er ikke komfortabel med sannheten.

«Jeg er frilance skuespiller» svarer jeg. Det er ikke langt fra sannheten, for jeg har filmoppdrag litt her og litt der, men det er ikke profesjonelt. Jeg har spilt mye i filmer for filmstudenter, men jeg tjener ikke annet enn erfaring og noe å legge til på CV-en. Jeg synes det er veldig kjekt, men er usikker på om jeg vil satse på det. Det er en tøff bransje, og selv om det er drømmen å drive med skuespill, må jeg ta litt tak i meg selv for å se om jeg er godt nok rustet for å takle det.

«Kan du spille film, kan du jobbe».

Vel.. Jeg holdt på med innspilling i to uker, fra morgen til kveld. Jeg hadde ikke mulighet til å gjøre noe som helst annet. Det skiller seg jo ut fra arbeidslivet, hvor man som regel jobber 8-9 timer om dagen, så på en måte kan det ikke sammenlignes. Likevel fikk jeg kjenne på hvordan det var å stå opp tidlig hver dag, ha noe konkret å stå opp til og faktisk gjøre noe fornuftig utav dagene. Ja, jeg vet at dette er selvfølge for alle som jobber, men på grunn av medisinene jeg tar om kvelden, trenger jeg mer søvn enn mannen i gata. I går var siste innspillingsdag, så i dag stod jeg opp da jeg var uthvilt, og det var ubeskrivelig godt.

Likevel er sannheten at filminnspilling gjorde meg så psykisk sliten, at jeg på siste innspillingsdag, ble dårlig og måtte avlyse. Jeg kastet opp, noe jeg aldri gjør. Jeg tenkte ikke på at det kunne komme av at jeg var så utmattet, men da min mormor nevnte det (hun er livredd jeg skal overanstrenge meg, og i verste fall bli veldig syk igjen), synes jeg ikke det var så utenkelig lenger.

Jeg er ganske fin i formen nå, rent psykisk. Likevel har jeg opplevd under innspillingen, at jeg har måttet ta ekstramedisin og isolere meg hver gang vi hadde en pause. Det blir for mye folk, og for mye støy. Da blir jeg sliten i hodet, og instinktet sier at jeg må vekk fra situasjonen ? jeg vil jo ikke bli trigget og ende opp så dårlig at jeg mister totalt fokus. Men jeg klarte det; frem til siste dag. Det kommer nok til å bli en stund til jeg tar i mot et slikt tilbud igjen. Ikke bare gikk det utover meg, men også kjæresten min, som ble frustrert av at jeg hadde så lite energi da jeg kom hjem igjen, spesielt siden jeg noen ganger bare gikk rett inn på soverommet og sovnet.

Jeg kan tro jeg er et super-menneske så lenge jeg ønsker, men sannheten er at jeg ikke kan presse meg så mye som jeg har gjort de to siste ukene.  Jeg trodde at jeg kunne fungere som et menneske som ikke sliter psykisk, siden jeg føler meg så bra, men det var litt vel optimistisk. Sykdommen har fortsatt et grep om meg, og det må jeg lære meg å akseptere. Jeg er ikke superwoman, og jeg tåler ikke alt. Sånn er det bare.

#psykiatri #kemsin #filminnspilling #skuespiller #psykisksyk #psyk #psykiatriblogg #NAV

Weirdo

Jeg er en rar jente, det har jeg alltid vært. Jeg tror ikke det har noe med sinnslidelsen min å gjøre, men rett og slett bare personligheten min. Men det er jo litt ironisk det også, for jeg har faktisk en personlighetsforstyrrelse. Har jeg hele livet vært litt forstyrret, da? Eh..

Jeg har hvert fall alltid følt at jeg har vært annerledes, på en eller annen måte. Tankegangen min, handlingene mine, måten jeg gjør meg forstått på og ellers slik jeg oppfører meg når jeg er alene, med venner, eller til og med med folk jeg ikke kjenner. Jeg har aldri hatt særlig god selvtillit, men jeg har vært, og er veldig utadvendt, noe som gjør at jeg ikke har så mye filter og blir sjelden flau, og kan dermed fortsette å være meg. Rare, lille meg. 

Jeg snakket med en av mine beste venninner om akkurat dette. Hun bekreftet at jeg var den rareste hun kjenner, haha, men at "det er jo bare sånn du er". Hun er søt, da. Hun sier aldri noe negativt om meg, ikke engang når jeg er på mitt rareste. 

Ok, til nå er det vel flere som lurer på "hva mener hun med at hun er så rar?" Joda, jeg kunne nok skrevet side opp og side ned om det, men jeg begrenser det litt: 

1. Kvelden før jeg fylte åtte, begynte jeg å grine. Jeg begynte å grine fordi jeg innså at jeg aldri ville være syv år igjen, den tiden var forbi. Hvilket barn har en slik tankegang?


2. En gang på barneskolen, besvimte jeg fordi jeg tenkte på hvor stor verden var, og hvor utrolig mange skapninger det finnes. Plutselig tenkte jeg på hva som skjer om alt liv på jorden bare døde. Da kortsluttet jeg.


3. Noen ganger fokuserer jeg på betydningsløse ting. Hvis noen forteller meg at de leste på nettet at en 16 år gammel gutt skjøt og drepte lillesøsteren sin, da kan jeg bli helt opphengt i HVORDAN han fikk tak i pistolen. Ikke hvorfor han gjorde det, eller hvor det skjedde.

4. Jeg eier ikke manerer, serr. Jeg raper, klør meg i tissen, kjenner på puppene mine og snakker høyt om upassende temaer i offentlighet. Tror jeg forestiller meg at det ikke blir lagt merke til, men tror nok det er litt iøynefallende. Wups

5. Jeg gjentar meg selv. MYE! Jeg kan si det samme flere ganger, til andres fortvilelse. Heldigvis har dem rundt meg forståelse, for det er virkelig ikke noe jeg gjør med vilje - det kan faktisk minne om tvangstanker. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjør det, men jeg tenker vel at folk ikke forstår eller får med seg hva jeg sier før jeg understreker det. Hvis jeg ikke får respons, selv om jeg vet at de har hørt meg, kommer trangen til å si det helt til jeg får den responsen jeg nærmest er avhengig av. Dette kan jo selvsagt være plagsomt. Noen ganger, når jeg vet at jeg har sagt noe før, prøver jeg å formulere det på en annen måte, men det går for det samme. Dette er faktisk et problem, og enda en faktor som får meg til å føle meg en smule rar (og irriterende).

6. Jeg lever meg veldig godt inn i sanger, og noen ganger tenker jeg at jeg er i en musikkvideo eller i en musikal med publikum hvor jeg må levere et budskap. Dette gjør jeg overalt - også i all offentlighet. Hadde jeg kunnet synge, hadde jeg lett satset på musikal; jeg har jo tross alt mye erfaring nå, haha

7. På ungdomsskolen begynte jeg å grine på norsktentamen, fordi jeg synes det jeg skrev om var så trist.

#kemsin #merkelig #rar #psykiatri #personlighetsforstyrrelse #tvangstanker #sinnslidelse #psykisksyk #psyk #freak #weirdo
 

Rimelig frisk

Av og til om torsdagene, har vi noe som kalles internundervisning på avdelingen for oss pasienter. Det varierer hvem som underviser og hva som er tema, f.eks angst, depresjon, fysisk aktivitet, psykose, stressmestring mm. Nå på torsdag, da vi hadde undervisning om psykose, var jeg den eneste pasienten på avdelingen. Jeg tror vi bare er tre per i dag, men de andre var på permisjon. Derfor fikk jeg muligheten til å snakke litt om meg selv og mine opplevelser, samt få svar på personlige ting jeg lurte på. Men for å ha nevnt det, jeg ville aldri gjort dette om det ikke var for at det kun var meg der.

Vi snakket om mye om hva som egentlig kjennetegner psykose, og hva som ikke trenger å være tegn på en alvorlig sinnslidelse. Syns- og hørselshallusinasjoner trengte da ikke nødvendigvis bety psykose, for dette er noe alle kan få om de går uten søvn i tre døgn blant annet. Rus kan også gi deg symptomer, men som regel går det over når du er «clean» igjen.

Det skal faktisk litt til før man fyller kriteriene til en psykose-lidelse. Og i løpet av undervisningen, satt jeg igjen med at ja, jeg har hatt mange av disse opplevelsene, og jeg kan kjenne meg godt igjen i hvordan jeg har hatt det tidligere, men jeg føler ikke det er sånn lenger. Om så i en mye mindre grad. Og da vi var ferdige, ble jeg sittende igjen med mange tanker og følelser. Er jeg blitt så mye bedre nå, at jeg kanskje ikke fyller kriteriene for schizofreni lenger? Jeg spurte litt om hvordan de ansatte ser på meg, og om det kanskje var tid for en ny utredning. Jeg er ikke så tydelig syk, det vet jeg godt, men hva mener legen, behandleren og de andre ansatte? Det er vel kanskje en grunn for at jeg ikke er skrevet ut enda, idk..

Jeg snakket litt med kontakten min i etterkant, og hun fortalte meg at man som regel ikke blir friskmeldt med det første når man har vært syk ganske lenge, men at diagnosene kanskje kan endre seg fra alvorlig til litt mindre alvorlig. For med en gang prognosene er bedre, har man en mildere diagnose. Tror jeg? Det var hvert fall slik jeg forstod det. Og jeg vet at jeg har gode prognoser til å bli veldig mye bedre, selv om jeg alltid har fått høre at jeg må lære å leve med stemmene. Men som nevnt, man kan være rimelig frisk, selv med stemmer. Og rimelig frisk får være godt nok i denne omgang.

#kemsin #psykose #schizofreni #psykiatri #innlagt #psykisksyk #psyk #psykiatrisk #recovery #sinnslidelse 

Matproblematikk

I går snakket meg og kjæresten om noe som aldri har vært tema før: mitt forhold til mat. Jeg har gjennom hele forholdet prøvd å skjule det, prøvd å tenke at jeg kanskje kan klare å få kontroll over den biten på egenhånd. Men sannheten er at det fortsatt er der. Dårlig samvittighet for maten jeg spiser. Han har merket det til en viss grad, men har aldri visst hvor stort problem det egentlig er. Jeg føler meg kjip, som ikke har nevnt dette før, og jeg tror også han ble tatt litt på senga, med spørsmål om hvorfor disse tingene kommer nå. Og det kan jeg selvsagt forstå, men er det noe jeg aldri har vært særlig flink til, er å snakke om problemene mine. Ikke med noen, med et par unntak. Jeg hater å snakke om sykdom, og maten er kanskje det jeg prøver å skjule mest. Jeg skammer meg, faktisk, fordi jeg føler meg som en jojo-slanker, og når jeg er normalvektig og spiser tilnærmet normalt, da føler jeg meg ikke særlig spiseforstyrret.

Likevel var det utrolig godt å endelig si det, det jeg har vegret meg fra å snakke om så lenge. For det ville kommet frem en eller annen gang uansett. Han ble selvsagt bekymret, da jeg fortalte hele historien min med mat, både med sulting, oppkast, trening, drastisk vekttap og sykelig besettelse av mat. Han er redd jeg skal bli like dårlig igjen, men det tror jeg ikke skjer. Jeg innrømmet at jeg skal slanke meg litt, på en sunn måte, og at jeg ikke skal ned på det nivået jeg har vært tidligere. Det er noe jeg kan si nå, men sannheten er at tankegangen min kan bli ekstrem igjen, jeg har jo tross alt slitt med dette i mange år. Men jeg skal gå inn for å holde kroppen min sunn, slik at jeg har energi og glede over slankeprosessen, og føle på mestring, fremfor å bli sengeliggende og skade kroppen min.

Jeg prøvde også å forklare hvordan kommentarer om mat og kropp, kan trigge hjernen min; «Fortsetter vi å spise nå, kommer vi til å rulle ut døren». Det er sånn jeg reagerer på med en gang, og blir veldig redd. Frykt for maten jeg putter i meg. Har jeg spist alt for mye nå? Spesielt når noen kommer med en kommentar om mat jeg føler er trygg og sunn, sånn at jeg blir usikker på om jeg i det hele tatt tør å spise mer av det.

Kjæresten min skjønner ingenting, stakkar. Han sier jeg er perfekt, og har fine former. Han har sett bilder av meg på min laveste vekt, og sier rett ut at det ikke er fint, og at han ikke skjønner hvordan jeg kan idealisere en så lav vekt, fremfor en sunn kropp. Men jeg skal ikke så mye ned, jeg vil bare føle meg komfortabel med å gå i tettsittende klær igjen. For per dags dato, skjuler jeg meg litt i løse klær, siden jeg er flau over at jeg ikke hadde nok viljestyrke til å holde meg tynn, og at jeg gikk opp i vekt. Jeg føler meg grisk og ekkel, som har latt meg selv miste kontrollen over mat. Den kontrollen vil jeg ha tilbake, og merkelig nok, ble viljestyrken sterkere etter samtalen i går. For nå vet han hva jeg sliter med, så kanskje han ikke vil kommentere om jeg begynner å spise litt mindre. For det er uansett bedre enn å ikke spise i det hele tatt. Jeg trenger ikke skjule det lenger med å presse i meg mat, bare fordi han ikke skulle stille spørsmål eller mistenke at noe var galt.

En annen ting som ble snakket om i går, var hans matvaner contra mine. Han er veldig tynn, og sliter med å legge på seg. Likevel kan han gå lenge uten mat, fordi han kan være sulten, men glemme å spise, sånn at han ikke er sulten lenger. Han kan gå på jobb, og ikke spise før han kommer hjem igjen, i tillegg til at han kan finne på å lage middag kl 00.30 på natten. Han er egentlig ikke småspist, men han kan, som sagt, bare spise to ganger om dagen. Det er jo også litt triggende for meg, men jeg har funnet ut, sammen med ham, at jeg må følge min egen matrytme, og ikke vente med å spise til han er sulten (noe jeg føler han aldri er). Vi ble også enige om at min slanking ikke skal handle om å kutte ut mat, som pasta, poteter og hvete, men heller bare kutte litt ned på inntaket. Og når jeg nå har hans "støtte" på å spise mindre, blir det lettere for meg. Jeg skal uansett jobbe hardt for å gjøre dette på en sunn måte - ved å spise litt mindre, og trene jevnlig. 

#kemsin #spiseforstyrrelse #mat #psykiatri #psykisksyk #psyk #vekt #trening #matproblematikk

Ensom i mengden

Noen ganger føler jeg meg bare så innmari alene. Hvordan er det mulig, tenker nok de fleste. Jeg tenker det hvert fall selv. For sannheten er jo at jeg er omringet med folk som er glad i meg, og som jeg er sosial med. Det er ikke ofte jeg er alene, kun de gangene jeg er i leiligheten mens typen er på jobb. Men det er sjeldent at jeg er der da, for da går jeg heller opp til avdelingen igjen, som for øvrig bare er 6 minutters gange fra leiligheten, og på avdelingen er det jo både ansatte og medpasienter i fleng. «Alene» burde vært et fremmedord for meg. Familie, hund, kjæreste, venner - jeg er beriket med alt dette. Så hva er problemet mitt? Jo, ikke alene, men ensom. Hvorfor? Fordi det er så mye i mitt hode, så mange tanker og følelser som KUN er mine, som jeg ikke deler med noen. Min egen lille verden, der det bare er plass til meg og mine opplevelser. Det kan være ensomt, det.

Det føles som om jeg lever et dobbeltliv, noe jeg faktisk er begynt å bli ganske god på. Men fyy så det skremmer meg. Tenk om det alltid vil være sånn? At jeg ikke blir kvitt mitt eget lille helvete? Mye er autopilot, og jeg kjenner ikke etter hvordan ting egentlig går. Så da bare lever jeg i troen på at det går fint, og at kanskje nettopp det er den eneste måten å "overleve" på. Kanskje det er tryggere enn å grave og rote i kjipe tanker og følelser. Jeg lider ikke, jeg har et godt liv. Virkelig. Mye går min vei nå, så jeg skal ikke klage. Jeg klarer meg godt. Og selv om det tilsynelatende virker som om jeg er mye friskere, vil jeg nok trenge litt mer hjelp og støtte til å takle dette friske livet jeg er på vei til begi meg ut på, etter flere år hvor psykiatrisk har vært mitt hjem. Det er en helomvending, men jeg er klar.

Klar - ferdig - FIGHT (for your life)

#kemsin #psykiatri #psykisksyk #ensom #psyk #recovery #fight #psykiatrisk #psykiskhelse 

Vennskap i psykiatrien

Er det noe som kan være ekstra fælt med å være psykisk syk og innlagt (som om ikke det er fælt nok i seg selv), er alle kontaktene du får. Du blir kjent med mange i samme situasjon, du kan dyrke nye vennskap med andre som sliter psykisk. Og godt er det, for all del, vi opplever jo å bli forstått på et helt annet plan enn dem som studerer psykologi, og som har sin kunnskap fra en bok, og videre også fra erfaringer i psykiatrien. Men de kan aldri vite og forstå på samme måte som en som har samme opplevelser og vet AKKURAT hva det dreier seg om. Men så er det faren for at dem som er i samme situasjon bruker hverandre, fremfor hjelpeapparatet, nettopp fordi de trenger å bli forstått på en måte ingen andre kan. Det kan bli farlig i noen tilfeller, for det ofte kan føles som om ansvaret nettopp ligger hos den vennen som også sliter. Vi betror oss til hverandre, og forteller hverandre ting som vi ikke sier til dem som har som jobb å hjelpe oss. Kanskje vi ikke stoler helt på dem, det er helt vanlig, men det kan fort bli utrygt. Det er jo tilfeller på instagram, for eksempel, der folk legger ut en tekst eller et bilde av at de skal skade seg, eller i verste fall, ta livet av seg. Enhver følger vil jo da føle på et ansvar, og som oftest er det faktisk en følger, som kanskje ikke engang kjenner denne personen, som varsler politiet, og ender opp med å redde vedkommende. Flott! Men det er ikke sunt for noen å ha et slikt ansvar, spesielt ikke om de selv sliter.

Jeg har ofte fått høre av familien at jeg helst må unngå for mange forhold med andre psykisk syke mennesker. Og ja, jeg skjønner dem, men det de ikke forstår, er jo at det ofte nettopp er den vennen som kan hjelpe deg gjennom den verste perioden. Det kan gå begge veier. Et vennskap gjennom tykt og tynt. Et vennskap som kan redde liv. Men(!), man må vite når man må la profesjonelle overta. Et vennskap som tapper deg for krefter, som gjør at du er så bekymret at du ikke får sove, og som setter deg i en umulig og farlig situasjon, er aldri bra!

Det som også er grusomt, er når du blir kjent med, eller bare har vært innlagt med en person som har det ufattelig tøft. En person som bare vil dø, ikke ser noen ende på ondskapen, og som har mistet helt troen på systemet. Det er traumatisk for en pasient å få vite at den gutten som smilte til deg i sykehuskorridoren, eller jenten som var så flink på sang og gitar, plutselig ikke eksisterer lenger. En person som ikke fikk tilstrekkelig hjelp, eller som rett og slett var blitt behandlingsresistent. I psykiatrien møter du så mange ulykkelige skjebner, som du kanskje aldri ville gjort om du var helt frisk i psyken. I psykiatrien får man et helt annet innblikk i mennesker som har det vondt. Man ser hvordan påkjenninger kan gjøre folk veldig syke, og det er aldri noe man kan gjøre usett. Det vil alltid ligge der, og det er kanskje noe av det som, til syvende og sist, styrker oss mest. Vi vet at livet er sårbart, og kommer vi oss gjennom den verste sykdomsperioden, jo da er vi blitt sterkere som personer. Garantert!

 

Be the change, og aldri gi opp! ♥

 

#kemsin #psykiatri #innlagt #innleggelse #psyk #selvmord #psykologi #psykisksyk #vennskap #livsfare 

Recovery

Så her sitter jeg, midt på natten, og ser «Bloggerne» på nett-tv. Jeg kjenner det begynner å krible i fingrene, og jeg får en slags dragning mot min egen blogg. Jeg har lurt litt på om jeg skal begynne fra scratch igjen, og løsrive meg fra min såkalte psykiatri-blogg, og heller fokusere på recovery og hverdag. Men så kommer spørsmålet: hvor interessant vil bloggen min da bli? Jeg har ikke noe spennende liv som folk vil ha interesse av å lese om, for jeg ser for meg at bloggen blir mer en dagbok om veien ut av psykiatrien. For det er helt sant; jeg er veldig mye bedre psykisk nå, og om ikke så lenge, blir jeg skrevet ut fra psykiatrisk, etter så å si seks(!) år som innlagt.

Jeg flytter sammen med kjæresten, som jeg akkurat har hatt halvtårs-jubileum med, og da føler jeg ikke for å ha så mye fokus på psykdom, hverken på bloggen eller privat. Jeg er kommet langt. Veldig langt! Og da føler jeg også for å legge den verste sykdomsperioden, som jeg har dokumentert på bloggen, bak meg.

Jeg er ikke frisk enda, men hva betyr egentlig det? Jeg har et fint liv, og dagene kommer jeg meg som regel godt igjennom. Det er selvsagt litt smårusk her og der, men det styrer ikke dagene mine på samme måte som før.

Men hva vil leserne ha? Og hva vil jeg oppnå med denne bloggen nå? Skrive, bare fordi jeg synes det er gøy, eller vil jeg noe mer? Uansett har jeg stor interesse for skriving, og det i seg selv er jo motivasjon nok. Men hvem vil vel ikke ha lesere når man skriver for offentligheten?

Jeg har ingen intensjoner om å havne på topp-listen, eller tjene penger på det jeg formidler, men noen lesere hadde ikke vært feil.

Er jeg en solskinnshistorie? Ja, det vil jeg absolutt påstå. Jeg har gått fra bunnen til toppen, og endelig fått et liv verdt å leve. Jeg har, som sagt, tilbragt mine beste år på psykiatrisk, men ingenting er for sent, og nå vil jeg leve, med stor L. Tenk - kanskje ser jeg innsiden av en psykiatrisk avdeling for siste gang? De seks-syv årene jeg har "mistet", har jeg tid til å ta igjen, og jeg kommer ut, med sterkere rustning enn før. Jeg skal faen meg klare dette, selv om jeg ikke skal legge skjul på at det har vært en beinhard kamp. Men kampen er verdt det. Jeg har virkelig kjempet for livet mitt, og nå får jeg belønningen.

Dere skjønner vel nå hvorfor jeg ikke vil ha så mye fokus på psykdom? Men en dagbok om veien opp og frem, kunne jo kanskje blitt interessant, eller hur?

#kemsin #recovery #psykisksyk #psyk #innlagt #psykiatri #dagbok 

Når hukommelsen svikter

Hukommelsen min er skremmende dårlig; og det blir bare verre og verre. Jeg glemmer hva jeg har spist, når jeg stod opp, hva jeg har gjort i løpet av dagen og spesielt hva jeg har gjort dagen eller uken før. Fortiden er bare et vagt minne enkelte ganger, og jeg husker nesten ingenting! Til og med ting folk har sagt til meg, og enda verre, ting jeg har sagt til folk, forsvinner ut i intet. Selvfølgelig, jeg husker jo noe, men likevel, det er ikke godt nok, og det begynner å gjøre meg en smule fortvilet.

Hukommelsen er en stor hindring i det å studere, for eksempel. Jeg kunne lest alt jeg orket, men det hadde ikke nådd inn, og dermed hadde jeg aldri klart meg på en eksamen. I tillegg er jeg veldig vàr for stress, og sannsynligheten for å bli dårlig i en eventuell eksamensperiode, er stor. Det kan jeg faktisk ikke risikere. Men jeg håper jeg kommer dit en gang at jeg klarer å studere, få en utdannelse, jobbe og ikke ha disse hindringene i hverdagen.

Jeg er overbevist om at dette kan skyldes på medisinene - det har jo aldri vært sånn før (etter hva jeg kan huske, haha). De bedøver hjernen min, slik at jeg ikke fungerer optimalt på flere områder. Jeg har faktisk ikke tatt dette opp med behandlerne mine enda, men det er vel kanskje på tide? Jeg er sikker på at de kommer til å skylde på sykdommen, eller noe sånt, for jeg har tidligere blitt forklart hvordan mitt hode fungerer contra hvordan "friske" hoder fungerer. De sier jeg kun tar inn de opplysningene som er relevante for meg, og at resten rett og slett bare blir silt ut. Det kan jo gi mening, men jeg vet ikke hva jeg skal tro, jeg vet ikke om dette vil bedre seg, eller om jeg klarer å leve med at det bare er "sånn det er". Altså, for meg, og for alle andre også, så er det faktisk viktig å ha en hukommelse man kan stole på, uten å være avhengig av at andre liksom skal huske for deg. Jeg vet ikke om noen tenker at dette ikke er noe big deal, men det er det for meg. Det er frustrerende når jeg ikke husker, og folk må gjenta seg selv opptil flere ganger. Det er nok slitsomt for dem også, kan jeg tenke meg.  

#kemsin #psykiatriblogg #hukommelse #psykiatri #medisiner #psykisksyk #psyk 

Nattevakten jeg aldri glemmer

I psykiatrien har du dem som blir irritert når du har det vanskelig, og dem som viser ekstra omsorg når du sliter. De som blir irriterte kan komme med kommentarer som «skjerp deg», «hva er dette for noe barnslig tull?» og «ro deg ned, andre kan bli redde». Jeg tror ikke de aner hvor mye slike kommentarer kan såre, det er jo ikke akkurat som om vi vil ha det vanskelig, eller vil skape uro på avdelingen. Jeg har fått disse kommentarene slengt i trynet ganske mange ganger, faktisk, og det er ikke sånn det skal være. Det provoserer veldig, og noen ganger går jeg til opposisjon. Jeg skriker enda litt høyere, jeg gjør det motsatte av hva jeg blir fortalt, og jeg kan gå til personangrep. Kall meg barnslig, men det er faktisk noe av det verste de kan gjøre når vi har det vanskelig; å få oss til å føle oss til bry. Spesielt når det vi egentlig trenger, er en hjelpende hånd og betryggelse. Det går faktisk an å roe oss på andre måter enn å bli kjeftet på.

Jeg husker da jeg ble tvangsinnlagt for to og et halvt år siden. Jeg var veldig dårlig og frustrert, og jeg havnet i belter hele tiden. Gang på gang brukte de tvang for å roe meg ned, gang på gang det samme spetakkelet med fastholding, beltelegging og tvangsmedisinering. Mye fra den tiden er forsvunnet fra minnet mitt, men det er én episode jeg aldri kommer til å glemme, og det var da en helt ny ansatt kom inn på rommet mitt, der jeg fortvilet lå på gulvet fastspent i belter. Jeg hadde ligget der ganske lenge, og var fortsatt like urolig. Det hun gjorde da hun kom, hjalp. Virkelig. Hun holdt hånden min, strøk meg på kinnet, og snakket helt rolig til meg. I tillegg gjorde hun noe sikkert mange vil tenke på som uprofesjonelt; hun la seg ned ved siden av meg på gulvet, holdt rundt meg, klemte meg, lot meg slappe av i fanget hennes, og til slutt strøk hun på armen min til jeg sovnet. Hun roet meg med nærkontakt, noe ingen andre hadde gjort før. Hun handlet som et medmenneske, ikke som en ansatt. Det vil jeg ha med meg så lenge jeg lever. Hun er et godt eksempel på at man ikke alltid skal handle etter boken.

#kemsin #psykiatriblogg #beltelegging #tvangsinnlagt #pasient #psykiatri #psykisksyk #tvangsmedisinering #nærkontakt 

Ukjent diagnose

Jeg har faktisk en diagnose jeg ikke vet hva er. Utrolig nok. Den har ikke et navn, men skal liksom være en type personlighetsforstyrrelse. Altså, det er en diagnose i systemet, men selve diagnosen er en setning, og ikke et ord. Jeg husker ikke engang den setningen. Jeg skjønner ikke at de kan sette en diagnose uten å forklare meg hvorfor jeg har den. Jeg tør ikke spørre heller, for jeg er redd for svaret, for å vite hva de tenker om meg og min personlighet. Er det noe galt med hvordan jeg er som person, liksom? Men å få svar på hva det betyr, og hvilke symptomer jeg har for å fylle kriteriene til en personlighetsforstyrrelse, hadde jo bare vært rett og rimelig.

Likevel har jeg blitt feildiagnostisert tidligere. Gud vet hvor mange diagnoser jeg har fått, for så å få dem fjernet igjen. Vet faktisk ikke helt hva jeg skal tro om diagnoser, jeg. Det er som om alt du gjør, sier, tenker osv, blir sett på som symptomer på diverse psykiske lidelser.. så lenge du allerede har en fot innenfor psykiatrien da, vel å merke. Hvis ikke, er det en stor sannsynlighet for at du bare blir oppfattet som merkelig. Men det verste er jo at forskjellige leger og psykologer mener ulike ting, og ser ulike symptomer og ulike diagnoser. Nå har ikke vi snakket om mine diagnoser etter jeg kom på denne avdelingen, og det har ikke vært snakk om noe dypere kartlegging eller utredning, så jeg går ut ifra at de ikke mener noe annet så langt.

Da jeg skulle skrives ut fra lukket psykiatrisk i fjor, sa behandleren min at hun ikke kunne skrive meg ut til DPS uten å ha satt en diagnose (i mitt tilfelle, flere). Fikk hun plutselig hastverk, eller? Satt hun personlighetsforstyrrelse fordi hun bare måtte sette en diagnose? Man kan jo lure.. De to andre diagnosene endret hun ikke på, da, hun bare la til denne som bidiagnose. Den blir helt sikkert fjernet igjen, den også. Jaja, de får styre på, I don't care anymore.

#kemsin #psykiatriblogg #diagnoser #psykiskelidelser #personlighetsforstyrrelse #psykdom #pasient #innlagt #psykisksyk #psykiatri

Frustrasjon og sinneutbrudd

- Trenger vi å være her?

- Neida, hun trenger bare å få ut litt frustrasjon

Jeg er et følsomt menneske, det er ikke til å komme forbi engang. Når jeg føler jeg har såret noen, eller generelt har gjort noe galt, faller jeg til grus. Det som skjedde i går, var at jeg måtte velge hvem jeg skulle være med - enten en av mine beste venninner, eller kjæresten min. Sannheten er at jeg tilbringer mye tid med kjæresten min, og hvis jeg ikke gjør det, får jeg dårlig samvittighet. Det samme med venninnen min. Jeg vil være med begge, men føler kjæresten får mest av meg, om jeg kan si det slik. Så i går sa jeg til ham at jeg trengte litt tid med venninnen min også, og det gikk fint. Det eneste var at han hadde sett meldingen litt sent, så han var allerede i nærheten. Jeg følte meg utrolig kjip, og det endte med masse frustrasjon. Jeg skrek og kastet rundt på klær, tepper, sko og puter, i stedet for verdisaker. Med andre ord ? et harmløst lite sinneutbrudd.

De ansatte hørte meg, naturlig nok, og kom løpende inn på rommet mitt for å se hva som skjedde. Det var tydelig at de ikke visste helt hva de skulle gjøre, så de ringte en tredje person, primærkontakten min. De tenkte nok at jeg hadde mistet kontrollen totalt, og ble veldig bekymret. Men da kontakten min kom inn, ga hun klar beskjed til de andre at dette var harmløst og ingenting å være redd for. Hun skjønte med en gang at det bare var snakk om å få ut frustrasjonen, så hun ba meg om å skrike i en pute, og slå så hardt jeg kunne på den. Kontakten min, som jeg tidligere har tenkt er litt småfrekk, var "flink" med meg, og gjorde alt det riktige for å roe meg ned. Vi snakket lenge om forskjellige ting som plaget meg, samt hvordan jeg er som person, og andre ting som er vanskelig for meg å sette ord på. Det ble en del tårer, men bare det at hun var med meg da jeg ikke følte for å være alene, satt jeg veldig stor pris på. Hun forstod meg, og det var veldig godt!

Resten av dagen ble jeg veldig godt tatt vare på, og jeg følte meg mye bedre etter jeg hadde fått slått litt fra meg.

#kemsin #psykiatri #innlagt #frustrasjon #sinneutbrudd #psykiskhelse #psykiatrisk #psykiatriblogg #psyk 

Årets siste dag

Ja, da har jeg endelig overskudd og tid til å skrive litt. Jeg har i år vært veldig stresset rundt alt som har hatt med jul å gjøre, noe som har ført til flere urolige våkennetter. Likevel kom jeg i havn, og nå er julen over, og jeg kan slappe av igjen. I hodet mitt hadde jeg sett for meg at jeg kom til å bli liggende i sengen hele romjulen, bare for å 1) roe helt ned med litt alene tid og 2) for å stenge verden ute en liten stund. Innimellom trenger jeg faktisk å gjøre ingenting. Men sånn ble det altså ikke. Jeg tar som vanlig på meg mer enn jeg orker, og de siste dagene har jeg så å si vært sengeliggende. Får ikke sove om natten, og klarer ikke å stå opp om morgenen. Tar gjerne også flere powernapper i løpet av dagen. Men i dag snudde det. Jeg har våknet hver annen time i hele natt, og da jeg våknet klokken seks, hadde jeg ikke sjans til å sove mer. Egentlig liker jeg når døgnrytmen er på plass - legge meg tidlig og stå opp tidlig, men en liten utskeielse kan ødelegge alt. I dag for eksempel, kommer det nok til å bli sent - og vipps, så sover jeg til klokken er tre i morgen..

Nå skal jeg bruke formiddagen til å slappe av, før det bærer av gårde til nyttårsfeiring hjemme hos mine foreldre. Kjæresten min skal også være med, noe som løfter dagen til de grader. Egentlig er ikke nyttårsaften så spesiell for meg, men kanskje den vil få mer betydning fremover? Vi har ikke vært sammen så lenge, men vi har allerede rukket å feire jul sammen. Noe som gikk veldig bra! Jeg er litt av den gammeldagse, romantiske typen; jeg tenker at om et kjærestepar kysser akkurat rundt midnatt, vil det bringe lykke for hele det kommende året. Likevel er det et skår i gleden, og det er at hun ene stemmen regjerer. Hun har planer for meg på det nye året, og jeg føler ikke jeg har annet valg enn å høre på henne. Vil bare nevne at det ikke har med selvmord å gjøre. No worries. Jooda, jeg skal nok takle henne også på et vis. Krysser fingrene og håper på det beste.

Godt nyttår, da folkens! ♥

#kemsin #psykiatriblogg #stemmer #psykiatri #innlagt #pasient #nyttår #psykiatrisk #DPS

Påfallende

En av primærkontaktene mine er veldig sær. Hun sier ting rett ut, og mye av det er bare tull, og noen ganger ganske frekt. I dag ba hun meg om å slutte med en av mine mestringsmetoder, fordi det så påfallende ut. Hun sa det fikk meg til å virke sykere, og at andre kunne reagere på det. Hva faen, hvem sier sånt? Jeg ble faktisk ganske såret. Denne mestringsmetoden har jeg brukt ganske lenge, og den hjelper når jeg har stemmer og vanskelige tanker. Hun sa at jeg heller kunne late som jeg gjør det inni hodet mitt, i stedet for å gjøre den fysiske handlingen. Går det an å være så lite forståelsesfull? Hun jobber i psykiatrien, for svarte. Som sagt, hun sier mye dumt, men dette fikk begeret til å renne over. Jeg kjenner jeg ikke vil forholde meg til henne mer, hun gjør meg så usikker. Det er nå jeg merker at jeg savner kontaktene mine fra den andre avdelingen. De forstod og støttet meg, og nevnte aldri noe om oppførselen min eller mestringsmetodene mine.

 

#psykiatri #psykdom #psykiatrisk #psykiskhelse #psykisksyk #psykiatriblogg #innlagt #pasient #psyk #psykiskelidelser #stemmer

Besøk av tidligere primærkontakter

I morgen får jeg besøk av to av dem som var i teamet mitt på den forrige avdelingen. Jeg synes det er stas at de tar seg tid til å besøke meg, samtidig som det er litt skummelt. Helt fra dagen jeg ble skrevet ut, har det vært snakk om at de ville besøke meg når jeg var kommet ordentlig på plass på den nye avdelingen. De ville vente en stund, slik at jeg fikk sjansen til å bli kjent med nytt personal og rutiner, og sånn at jeg fikk løsrevet meg fra den avdelingen jeg har vært på de siste tre årene. Men vet dere? Det gikk unormalt fort å «glemme» den avdelingen, og helt ærlig - jeg har så vidt tenkt på dem som jobber der. Har på en måte ikke savnet dem, noe som er grunnen til at besøket også er litt skummelt. Tenk om det setter i gang noen følelser når jeg ser dem? De som virkelig kjenner meg, men som nå ikke er en del av min hverdag lenger. Det blir rart.

I dag har jeg vært ute med mamma og kjøpt gaver til dem. Personlige gaver, slik at jeg forhåpentligvis ikke blir glemt. Jeg hadde også tenkt å gi dem hvert sitt kort, men det er for lite til å få sagt alt jeg har på hjertet. Derfor blir det brev i stedet. Det er så mye jeg vil takke dem for, for de er spesielle for meg. De har en plass i hjertet mitt, og jeg vil nok aldri glemme dem helt - til tross for at jeg ikke tenker så mye på dem. Jeg er ikke lenger innesperret, jeg er kommet videre, og lukket psykiatrisk avdeling er et tilbakelagt stadium. Når de så kommer i morgen, er det ikke fordi jeg er jobben deres, men fordi de vil besøke meg. De vil se hvordan det går med meg, som en person som har kommet seg opp av dritten, og som forhåpentligvis er en solskinnshistorie. En historie de har vært med på å forme. Et tegn på at de har gjort noe riktig. Etter tre år, tror jeg at jeg har satt et spor i dem også, for de besøker neppe alle pasientene som har vært der. Jeg setter pris på at de tar seg tid til å besøke meg - som en vanlig person, og ikke en pasient. Det er en fin tanke.

 

#psykiatri #psykdom #psykiatrisk #psykiskhelse #psykisksyk #psykiatriblogg #innlagt #pasient #psyk #psykiskelidelser #kemsin

Travel uke

Jeg har fått en filmrolle, og hele uken har gått til innspilling. Jeg er ferdig etter tolv om natten hver dag, og så er det rett i seng og prøve å få så mye søvn som mulig, og så er det på an igjen dagen etter. Jeg får ikke tid til å gjøre noe som helst annet, og det påvirker kontakten med familie, venner og kjæresten. Det er så vidt jeg får sjekket sosiale medier, som facebook og instagram, og føler egentlig jeg er i min egen lille boble. Jeg er i hjel sliten etter hver opptaksdag, men jeg storkoser meg på sett. Det er verdt det, så absolutt. Det beste med filminnspilling, er at jeg spiller en rolle, slik at jeg kan slutte å ha så mye fokus på mine egne vanskelige tanker og opplevelser. Jeg kan leve meg inn i en rolle som har det veldig bra, og det hjelper. Det har alltid hjulpet. Jeg har spilt skuespill siden jeg var seks år, og det er noe jeg virkelig brenner for. Det blir en slags rømning fra min egen tilværelse, og det trenger jeg innimellom.

Siste opptaksdag er i morgen. Det kommer til å bli rart å ikke ha noe spesielt å stå opp til, og jeg er redd det vil påvirke meg negativt. Men jeg skal ikke ta sorgene på forskudd, mest sannsynlig vil det bli godt med en liten pause. Å spille film er ikke bare-bare. Det er mye venting, hver scene spilles kanskje fem ganger, vi er ute i regn og guffe, og så er det det med at vi holder på så sent. Jeg er i seng rundt 02.00 hver dag.

Det ble en rask oppdatering, for som sagt, har jeg ikke tid til noe, deriblant å skrive på bloggen.

Stress-sårbarhetsmodellen

Jeg har vokst og utviklet meg mye i løpet av de siste årene. Jeg tar ikke glede for gitt, for jeg vet at rundt neste sving kan det ligge en depresjon. Jeg har følt på kroppen hvordan det er å være lei livet, noe som også gjør at jeg vet hvordan det er å være glad i livet. Dette er noe jeg kan si i dag, med den sykdomsperioden jeg har hatt, og de erfaringene det har gitt meg.

Jeg har ikke vært syk hele livet, jeg hadde en fin barndom og jeg hadde alt tilrettelagt for et fint liv. Derfor kan man jo undre seg på hva som gjorde at jeg ble syk. Stress-sårbarhetsmodellen, har de sagt. At jeg hadde en medfødt sårbarhet, som gjorde at sykdommen blomstret da jeg gjennomgikk mye stress på skolen. Jeg ble utbrent i en alder av 17-18 år, og ble innlagt relativt raskt etter det. Men hvem hadde trodd at stress kunne ødelegge så mye? At jeg trengte psykiatrisk hjelp i flere år, og ikke klarte å komme meg på beina igjen, slik alle spådde. «Du har så mange ressurser» - jeg spyr. Ung ufør som ikke er i stand til å verken studere eller jobbe. Hvor er de ressursene de snakker om?

Joda, jeg skal ikke svartmale. Jeg kan komme meg betraktelig, noe jeg selv føler har skjedd gradvis den siste tiden. Men så lenge jeg er så sårbar for stress, og kan bli overveldet om jeg tar på meg for mye, ser ikke jeg for meg at jeg er klar for det som kreves om jeg hadde vært helt frisk. At jeg skal komme til jobb til avtalt tid, så og så mange ganger i uken. Jeg kan ikke ta på meg et slikt ansvar enda. Jeg kan ikke la noen bli avhengig av meg jobbmessig, da det er noe som kan utløse stress. Men hvordan i alle dager kan man unngå stress i livet? Altså, når jeg er innlagt og ingen krever noe av meg, kan jeg til en viss grad unngå å bli veldig stresset. Jeg kan skjerme meg på rommet, å la vær å delta i verden. Men jeg kan ikke rømme fra enhver stressende situasjon hele livet, så da gjenstår det grundig arbeid med hvordan jeg skal takle stress, uten å falle helt i dass. Merkelig nok har vi ikke hatt så mye om det i behandlingen. Det synes jeg er rart, hvis de mener stress er grunnen til at jeg havner i psykose. Det virker som om de behandler symptomene, og ikke grunnen til at jeg får dem. "Ta en truxal, du, så vil du få det bedre". Og når det blir verre igjen, da? Av akkurat samme grunn. "Joda, ta en til".

 

#stress #psykisksyk #symptomer #ressurser #psykiatriblogg #kemsin #innlagt #behandling 

Psykisk syk og ansvar

Nå sitter jeg og skriver, mens mitt lille gull ligger og hviler på teppet. Det er helt utrolig at jeg får ha henne her, til og med om natten. De har faktisk sagt at hun kan bo her med meg permanent. Jeg synes det er fantastisk at de strekker seg så langt for at jeg kan ha kvalitetstid med hunden min så lenge om gangen. Det har jeg ikke hatt mulighet til på mange år. Jeg er jo vært på perm og sett henne hjemme, men nå har jeg ene og alene ansvar for henne mens hun er her. Jeg merker at det ikke er bare-bare, så jeg må faktisk ha litt "pauser" innimellom. For det er virkelig et stort ansvar, som jeg aldri har hatt før. Men det er god trening. Planen er jo å finne en leilighet hvor jeg kan ha henne boende hos meg, og da er det ikke rom for å ikke "orke" å ta henne med ut, eller fucke til døgnrytmen min, eller ikke ha penger til mat til henne. Jeg må ta noen grep, og jeg må faktisk sette hunden min først, samtidig som helsen min er viktigst. Tidvis kan dette bli en dårlig kombinasjon. Jeg er innimellom redd for at jeg ikke kan gi henne det hun trenger, at jeg ikke klarer ansvaret. Klarer jeg ikke ta vare på meg selv, kommer jeg heller ikke til å klare å ta vare på noen andre.

Det som er veldig fint, er jo det at jeg nå har fått en kjæreste. Planen er vel på sikt å flytte inn med ham, istedenfor en psykiatribolig, hvor jeg helt sikkert ikke hadde fått lov å ha hunden likevel. Grunnen til at det i hovedsak ble diskutert døgnbemannet bolig, er jo fordi jeg ofte er redd for å være alene, og at jeg da trenger folk rundt meg i tilfelle jeg skulle fått det vanskelig. Men siden jeg er så fin i formen nå, vurderes det at jeg mest sannsynlig bare kan bo med kjæresten etter dette oppholdet på DPS. Det kan hende jeg må innom rehabilitering, etter flere års innleggelser og manglende selvstendighet. Jeg har en stor jobb foran meg, og det at jeg kan øve allerede nå, gjør utsiktene mye bedre. Men som nevnt over, er jeg ikke helt klar for ansvaret som hører med når jeg har en hund. Det er synd, men jeg har vært såpass dårlig, og trenger tid. Heldigvis vil jeg alltid ha besteforeldrene mine. Det er der hunden min har vært alle disse årene mens jeg har vært innlagt. De er blitt så glad i henne, at jeg tror de med glede vil "låne" henne litt innimellom. Det gjør alt så mye lettere når jeg vet at jeg har dem i ryggen. Jeg skal virkelig jobbe og kjempe for at dette skal gå. Det bare gå. Det er snakk om babyen min.

#psykiatri #ansvar #psykisksyk #psyk #dps #innlagt #pasient #psykiatriblogg #psykiskhelse 

 

 

Stemmer i hodet

Om jeg kommuniserer med stemmene? Ja, det gjør jeg. Jeg vet at mange som hører stemmer, bare hører på dem. Gjerne som kommanderende, diskuterende eller som kommenterende. De snakker ikke tilbake til stemmene. Men jeg, derimot, kan ha samtaler med dem (ikke alle, da), og forhandle med dem. Noen ganger kan jeg snakke med dem om alt mulig, men som regel handler det om meg, hva jeg må gjøre, hva jeg skal si, hvordan jeg ser ut, og ellers ting som kan såre meg. Ofte kommenterer de andre rundt meg, og hun ene kan faktisk være veldig morsom. Som i dag sa hun at hun ene ansatte lignet på en bichon frise (hunderase), og da lo jeg godt. Likevel er de fleste negative, og kommer med et dårlig budskap. Noen ganger truer de meg om jeg ikke vil gjøre som de sier. Er det veldig intenst, har jeg ingenting jeg skulle sagt, de tar over kontrollen, og da må jeg bare nøye meg med å lytte, eventuelt avlede med musikk eller noe. Det er veldig slitsomt, for det er ikke alltid musikk er nok, det blir bare et slags ekstra støymoment.

Jeg har lite makt over stemmene, men med tiden har jeg lært at de ikke kan styre alt. Hadde jeg gjort alt de sa jeg måtte gjøre, hadde jeg vært død for lengst. Eller så hadde jeg helt sikkert sittet i fengsel, faktisk.

Tidligere har jeg fått spørsmål om jeg skulle ønske stemmene ikke var der, og på mange måter er svaret ja. Likevel kan det være litt godt å ha noen av dem, men det er ikke sånn det fungerer. Jeg har fått beskjed om at jeg må lære å leve med dem, fordi de mest sannsynlig aldri vil gå helt vekk. Jeg synes egentlig jeg er på god vei på det området. De er der hver dag, men styrer ikke livet mitt på samme måte som før. Det er godt å føle på litt mestring. Hver gang jeg går i mot stemmene, er det en seier for meg. Men siden jeg får så mye dritt i etterkant, er det vanskelig å glede seg over den såkalte «seieren». Håper virkelig det endrer seg!

 

#stemmer #psykose #psykiatri #psykdom #psykiatrisk #psykiskhelse #psykisksyk #psykiatriblogg #innlagt #pasient #psyk #psykiskelidelser #DPS

Jantelov

Dette innlegget er nesten litt flaut å skrive, og grunnen til det, er janteloven. «Du skal ikke tro du er noe». Vi blir nærmest hjernevasket til å tro at det ikke er greit å skryte av seg selv, eller i det hele tatt like enkelte ting ved seg selv. Det er liksom ikke lov å være fornøyd, og en hver person BØR ha komplekser.

Innimellom kan jeg være veldig høy på meg selv. Jeg tenker jeg er god på alt jeg gjør, og higer etter komplimenter. Jeg tenker at alle synes jeg er pen, og at jeg kan klare alt, bare jeg går inn for det. Jeg tenker jeg er en likendes person, som er morsom og utadvendt. Jeg pleier også å føle litt på det at hvis jeg hadde vært med på «Jakten på kjærligheten», for eksempel, da hadde jeg vunnet, fordi bonden ville likt meg bedre enn de andre deltakerne. Jeg er rett og slett best og anti-janteloven stemmer; jeg har noe ingen andre har, og jeg er enestående.  

Men, så kommer det et stort MEN - dette skjer ikke ofte. Som regel er jeg veldig usikker på meg selv, og har jeg en dårlig dag, kan jeg se meg i speilet og føle jeg ser ut som en mann. En ekkel og stygg person. Jeg tenker jeg ikke er god nok på noen ting, og at jeg plager alle rundt meg. Jeg har veldig dårlig selvtillit, og tror ikke på komplimenter. Jeg kan begynne å grine, fordi jeg er så misfornøyd med meg selv og livet mitt. Jeg tenker også at jeg aldri hadde likt meg om jeg møtte på meg selv, som en utenforstående person. Jeg hadde ikke gått overens med meg. Så da sitter jeg ofte med følelsen av at det ikke kan være noen som liker meg heller. Janteloven my ass!

 

#jantelov #kemsin #selvtillit #personlig #psykiatriblogg 

Å gi faen

 

Er det noe jeg sliter med, og da mener jeg virkelig sliter med, så er det at jeg bryr meg for mye. Jeg får veldig fort dårlig samvittighet, noe jeg selv mener nærmer seg galskap (oh the irony). Dette er noe flere har kommentert. Jeg overtenker og krisemaksimerer veldig fort. Har mamma sendt en melding uten smilefjes, er hun garantert sur for noe jeg har gjort. Hvis jeg ikke drar hjem på permisjon innimellom, er jeg redd familien skal tro at jeg egentlig ikke vil være hjemme. Hvis jeg er dønn sliten, og noen vil ha tak i meg, eller være med meg, prioriterer jeg det fremover meg selv og mine behov. Ofte tar jeg ting veldig negativt, spesielt enkelte (harmløse) kommentarer, og reagerer deretter. Hvis noen misforstår noe jeg sier, kan jeg bruke opptil 10 minutter for å unnskylde at jeg ikke forklarte bedre. Det er for drøyt, er det ikke?

Problemet er følgende: Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med det. Det er sånn jeg er som person, det er ikke en diagnose jeg kan få medisiner mot. Jeg er et svakt menneske, som tåler lite før det bikker over. Og når det kommer til den dårlige samvittigheten, finnes det ingen grense. Jeg kan faktisk få dårlig samvittighet hvis jeg går tur med noen, og går fortere enn dem. No joke. Jeg er redd det vil skape et inntrykk av at jeg er i bedre form enn dem jeg går med. Jeg får til og med dårlig samvittighet av at andre får dårlig samvittighet. Det er krise.  

Svaret på dette, er at jeg rett og slett må lære meg å gi litt faen. Jeg må ikke tenke at alt som skjer ligger i mine hender. Jeg kan ikke styre andres følelser. Det er helt greit at jeg er irritert uten at jeg må unnskylde meg. Jeg trenger ikke å bekymre meg for noe jeg ikke kan gjøre noe med. Jeg trenger ikke å beklage for noe som ikke er min feil (selv om hodet mitt mener det). Jeg må få bedre selvtillit, og ha troen på meg selv, og at det jeg gjør er godt nok. Jeg kan ikke gjøre alle til lags til enhver tid. Lett å si, ikke sant? Klarer jeg å praktisere det også? Tviler. Jeg bryr meg for mye, både på godt og vondt..  

 

#psykiatriblogg #psykiatrisk #innlagt #DPS #psykisksyk #psyk #psykiskhelse #galskap

Det går bra?

Jeg kjenner ikke etter, det har jeg ikke tid til. Jeg vet ikke hvordan det går. Jeg sier det går bra, men innimellom er jeg usikker. Akkurat nå er jeg bare glad for at jeg er ute av lukket psykiatrisk, og er frivillig innlagt på DPS, noe som gir meg en lykkerus som overgår tankene og følelsene. Jeg vet ikke hva jeg egentlig tenker og føler. Spesielt ikke når det er så mye som skjer. Jeg har besøk nesten hver dag, samtidig som jeg må prøve å tilpasse meg her jeg er. Dagene går så ufattelig fort, og plutselig har jeg vært her en uke. Det hele er litt surrealistisk, skremmende og godt på en gang. Men jeg blir sliten av det, av forandringen som skjer. Jeg står opp i rimelig tid, og når jeg legger meg, sovner jeg som regel før hodet treffer puten. Det er deilig, men jeg mister kontrollen når alt går så fort. Jeg sitter litt for mye på rommet, når jeg egentlig ønsker å bli kjent. Men det kommer seg vel etter hvert, når jeg blir tryggere på avdelingen og dem som jobber her.

Så hvordan går det psykisk da? Jeg fikk spørsmål av en venninne i går om jeg fortsatt hører like mye stemmer. Tja, jo, de er der, men kanskje ikke like intense. Eller så er det bare jeg som har mer kontroll over dem. Men om kveldene, før jeg legger meg, begynner det å skje ting. Jeg kjenner at jeg ikke er alene i rommet. Det hender at noen ligger ved siden av meg og holder rundt meg. På en måte er dette skremmende, men på en annen måte litt godt. Jeg føler noen passer på meg, og at jeg ikke er alene. Absurd?

 

#psykiatriblogg #psykiatrisk #innlagt #DPS #psykisksyk #psyk #psykiskhelse 

Uvant, men godt

Jeg finner meg mer og mer til rette på den nye avdelingen, men tror ikke det helt har gått opp for meg at det er her jeg skal være. Det er akkurat som om jeg venter på å bli hentet, venter på samtalen med behandleren, venter på at primær skal komme inn med en kopp kaffe. Men nei, den tiden er forbi, og nå skal jeg forholde meg til andre i hjelpeapparatet. Jeg skal bli kjent med min nye behandler, jeg skal åpne meg for fremmede (foreløpig) og jeg skal tilpasse meg mitt nye liv.

Jeg har også begynt å venne meg til mindre oppfølging. Hvis ikke jeg tar initiativ til å være sosial, får jeg være i fred. Jeg er vanligvis ikke en sky person, men akkurat her, hvor jeg er omringet av pasienter og personal over 40 år, finner jeg på en måte ikke helt min plass. Men det er absolutt noe jeg tror vil endre seg etter hvert. Jeg er jo egentlig ikke alene heller, med tanke på at jeg får mye besøk. Men det bekymrer meg litt også, fordi jeg ikke lar personalet bli kjent med meg, hverken den friske eller den syke delen.

Jeg har fått beskjed om at jeg kommer til å være her noen måneder, uten at jeg helt vet hva det vil si. Helt ærlig vil jeg ikke henge meg opp i det; jeg tar en dag av gangen, og prøver å gjøre dette oppholdet så nyttig som mulig. Jeg må finne ut hva som er best for meg, og bruke støttespillerne rundt meg, om det så er familie, kjæreste, venner eller behandleren og de ansatte her. Sånn sett er jeg ganske heldig som har et godt nettverk. Jeg hadde ikke klart meg uten.

 

#psykiatriblogg #innlagt #psykisksyk #psyk #psykiatrisk #DPS #psykiskhelse #psykiatri

Overgang, DPS

 

Forandring fryder, tror jeg. Håper jeg. Joda. Dette blir bra.
Dette er min tredje dag på DPS, og foreløpig har jeg hatt en fin opplevelse av oppholdet. Det har vært litt hektisk disse dagene, med tanke på flytting og innkjøp av diverse for å gjøre rommet så hjemmekoselig som mulig. Jeg merker at det er stor forskjell fra sykehuset, hvor alle rommene blir så upersonlige. Nå aner jo ikke jeg hvor lenge jeg skal være her, men i følge mamma, er det viktig å ha det fint rundt seg uansett. Vi har blant annet kjøpt inn fine esker til oppbevaring av forskjellige småting, falske blomster til pynt, og ellers ting som gjør rommet koseligere. Samtidig er det litt flaut, med tanke på at dette er en kortidspost. Føler jeg tar meg alt for godt til rette. Likevel har jeg jo fått beskjed om at jeg trenger å være her en stund, sånn at de som jobber her blir kjent med meg, og at de på sikt skal kunne finne ut av hva som er best for meg behandlingsmessig. Det skjer nok ikke over natten.

Noen av de største forskjellene fra sykehuset og DPS, er:
♦ Alt er ikke selvmordsikret, med tanke på at det er kopper, bestikk og speil som ikke er laget av plast
♦ Vi har et røykerom MED varmelampe
♦ Vi får tilsyn etter behov, og har mye mer frihet og privatliv
♦ Maten kommer rett fra kjøkkenet på huset, og ikke standard vakuumpakket fellesmat som må varmes opp en time i forveien
♦ Det er roligere
♦ Sengene er bedre
♦ Vinduene kan åpnes
♦ Det er en liten ovn på rommet (noen som definitivt er et behov for meg)
♦ Det er åpne dører, så vi ikke trenger å bli låst ut + at vi nærmest kan komme og gå som vi vil
♦ Og ikke minst, de kan ikke bruke tvang

 

#dps #psykiatri #innlagt #psykiatriblogg #psykisksyk #psykiskhelse #psykiatrisk

Provosert

På lørdag hadde jeg en veldig vanskelig dag. Ikke bare var det drittfolk på jobb, så jeg ikke hadde noen å prate med, men jeg lot også stemmene ta overhånd. Jeg tok til meg alt det stygge de sa til meg, noe jeg i det siste har klart å pushe litt bort, men ikke denne gangen. Jeg ble veldig lei meg, tårene trillet, og jeg valgte å skjerme meg på badet, med lyset av. Jeg tror jeg satt en time i mørket alene med tankene mine. Jeg klarte til slutt å be om ekstramedisin, noe som bare hjalp en liten stund.

Jeg gav tydelig utrykk for at jeg slet, da jeg blant annet ikke klarte å forholde meg til dem som var på jobb, og ikke svarte når de snakket til meg. Selv ikke da kom det spørsmål om hvordan jeg hadde det, noe som provoserte meg skikkelig. Bare fordi jeg skal skrives ut, betyr ikke det at jeg ikke har tøffe dager.

Jeg ventet på besøk av kjæresten, i håp om at det kunne hjelpe litt, noe det gjorde. Men før han kom, havnet jeg i en liten krangel med hun som var kontakten min. Ubrukelige kjerring! Hun begynte å kjefte på meg for at jeg ikke ville snakke med henne, og begynte å gi meg en leksjon om hva som var «vanlig høflighet». Da kjente jeg at det boblet over for meg, noe som sjeldent skjer, ettersom jeg ikke er av den hissige typen. Jeg sa at hun ikke kunne komme her og fortelle meg hva som er høflighet, når hun ikke engang bryr seg om at jeg sliter, og ikke har spurt en eneste gang hvordan jeg har det. På en måte var det egentlig litt godt å få ut frustrasjonen, selv om det ikke ligner meg i det hele tatt. Kanskje det er fordi jeg skal ut, at jeg gir litt faen, haha!

 

#psykiatri #psykiatriblogg #innlagt #stemmer #frustrasjon #provosert 

SCORE!

Dette innlegget skulle jeg egentlig skrive for seks dager siden, etter jeg var på samarbeidsmøte på DPS. Jeg har ikke hatt kapasitet, tid eller ork til å skrive, men nå tenkte jeg å komme med en oppdatering.  

Samarbeidsmøte gikk veldig fint. Overraskende fint, faktisk. Det var en fra teamet mitt fra den avdelingen jeg er på nå, en lege, min nye psykolog og avdelingslederen fra DPSet. Etter hvert kom også mamma. Vi snakket mye om hva jeg kan forvente når jeg kommer til en åpen post, og hva som kreves av meg. Mamma fikk muligheten til å delta i det som skal bli min kriseplan. Det vil si at om jeg får det vanskelig, så skal de ringe mamma, ettersom hun er veldig flink til å roe meg ned. Dette for å unngå hasteinnleggelser. De virket utrolig greie alle sammen, og jeg fikk gitt tydelig beskjed om at jeg er klar, og at jeg ønsker å komme videre. Likevel var det én spesiell ting som opptok hele konsentrasjonen min, og det var dato for utskrivelse. «Passer det for deg å komme neste tirsdag?» Jeg klarte ikke slutte å smile, det var snakk om én uke frem i tid. Drømmescenario! Etterpå måtte meg og mamma feire. Feire hvor langt jeg er kommet. Feire en ny epoke i livet mitt. Feire alle skrittene jeg har tatt i riktig retning. Og, ikke minst, feire fremtiden.

Torsdagen var det nytt møte. Der fikk jeg også møte dem som skal være mine primærkontakter; to godt voksne damer. Jeg fikk vite litt mer om avdelingen, og det kom blant annet frem at jeg blir den yngste pasienten der. Det gjør meg for så vidt ingenting, men det vil bli en stor forandring fra den posten jeg har vært på nå, som er en avdeling hvor alle pasientene er under tretti. Det viste seg at også personalet er av den eldre generasjonen. Så basically skal jeg på et gamlehjem..

Nå har helgen gått til pakking, sortering, rydding, kasting, og alt annet som skjer som en del av utskrivelse. Jeg tror jeg aldri har gledet meg så mye til å komme videre som jeg gjør nå. Det åpner seg så mange muligheter for meg. Jeg får styre livet mitt selv, jeg trenger ikke be om lov til å gå ut, og ikke minst ? de kan ikke bruke tvang på meg. Jeg kommer til å bli overført til frivillig, og vil jeg gå ut, kan de ikke stoppe meg. Rettere sagt, de har ikke rett til å stoppe meg. Og det er her jeg må prøve å ta kontroll, og ikke alltid følge impulsene mine. Det kan bli en utfordring.

Men så er det noe som likevel går litt utenfor retningslinjene, og det er medisinering. Jeg har lenge hatt tvangsmedisinering i form av sprøyte, men etter de glemte å fornye vedtaket en gang, og de så at jeg samarbeidet likevel, valgte de å fjerne tvangen. Men nå har de bestemt at jeg skal ha et vedtak, fordi de frykter at jeg skal nekte å ta medisiner, siden det var det jeg gjorde sist gang jeg hadde en god periode psykisk. I tillegg har de en veldig rar form for tvang nå når jeg blir overført. Jeg skjønner det ikke helt selv, men det er noe med at jeg kan være på tvang poliklinisk, noe som gjør at psykologen min har rett på å tvangsinnlegge meg uten å gå gjennom legevakten, hvis hun finner det nødvendig. Jeg er altså ikke på tvang i posten, og kan skrive meg ut når jeg vil. Score!  

#psykiatri #psykiatrisk #utskrivelse #innlagt #psykiatriblogg #DPS 

Noe skjer

Det er mye positivt som skjer med meg for tiden. Jeg er mer stabil enn på lenge, og jeg nyter det såkalte «friske» livet. Men et lite skår i gleden, er at jeg fortsatt er tvunget til å være på en lukket psykiatrisk avdeling, noe som er veldig ubehagelig, ettersom jeg ikke har behov for det lenger. Jeg er omringet av sykdom, og føler jeg ikke passer inn.

Likevel er det ting som skjer. Jeg har utgang etter avtale, noe som betyr at jeg kan være ute så lenge jeg ønsker før klokken 18.00. Det er utrolig godt å ha muligheten til å «rømme» litt bort fra avdelingen, og rett og slett føle på friheten. I tillegg er jeg faktisk veldig nær utskrivelse til en åpen avdeling, og fjerning av tvangen. Det ser jeg veldig frem til. Endelig skal jeg få noe som kalles et liv. Men jeg er redd, ikke for flyttingen, men veien videre. Hvor lenge skal jeg være på den nye avdelingen? Når er jeg klar for bo-trening? Vil jeg få leilighet med bemanning? Og hvor lenge må jeg vente på det? Mye bra i vente, men også mye usikkerhet. Er det noe vi lærer i psykiatrien, så er det de tre t-ene (ting tar tid), og det kan jeg skrive under på!

I morgen er det samarbeidsmøte med DPS, og forhåpentligvis får jeg en utskrivelsesdato å forholde meg til. Det er veldig spennende, for nå er jeg så lei. Jeg trenger denne utskrivelsen så fort som mulig. Jeg har fått en indikasjon på at det ikke kommer til å ta mer enn tre uker, men jeg er nødt til å ta det med en klype salt. Spesielt siden det har vært så mye frem og tilbake med søknad og testing og utgang og tilsyn og you name it. Behandleren setter virkelig tålmodigheten min på prøve, men nå - nå kan det ikke være lenge igjen.  

 

#dps #utskrivelse #psykiatrisk #psykisksyk #innlagt #psykiatriblogg

Comeback

Jeg tror TV2 prøver å fortelle meg at jeg må begynne å blogge igjen. Først Ack Värmland, og så Hæsjtægg. Haha, det gir sikkert ikke mening for folk flest, med mindre dere har sett disse programmene, og klarer å koble det. Dette er imidlertid ikke noe jeg forventer.

Men ja. Har tenkt mye på å begynne å skrive jevnlig igjen, for er det noe jeg virkelig trives med, så er det å skrive. Da kan jeg faktisk tenke før jeg uttaler meg om noe, og da blir jeg mye tryggere på det jeg formidler. Har nemlig en tendens til å rote meg litt bort i samtaler, er veldig flink på avsporing, og bruker derfor evigheter på å komme til poenget.. om jeg i det hele tatt husker poenget da. Meg i et nøtteskall.

Men da ville jeg bare si at bloggen er oppe og går igjen, så da vil jeg ønske gamle og nye lesere velkommen til mitt fristed. Fra nå av, skal jeg være flinkere til å ta dere med inn i min verden, min virkelighet, og alt som skjer med meg for tiden. Could be interesting.

 

 

Ork og tiltak

Dette er den første gangen jeg har sittet med pc-en på mange uker, måneder til og med. Jeg tenker ofte at jeg må oppdatere bloggen, sjekke facebook, øve på gitar, svare på mail, ta kontakt med noen, hva som helst; men det er et ork. Alt er et ork. Det er så mye jeg ikke får til for tiden. Jeg skifter mellom å være på røykebalkongen og i sengen. Jeg har ikke krefter igjen; kroppen er sliten, og hodet er slitent. Dagene går, men jeg henger ikke med. Er det fredag idag? Eller onsdag? Jeg aner ikke. Bryr jeg meg? Både ja og nei. Ambivalens er det mest brukte ordet for tiden. Jeg vil så gjerne, men jeg klarer det ikke. Det skremmer meg at for meg står tiden stille, mens andre har sine rutiner og gjøremål i løpet av en dag som får det til å gå rundt. Jeg gjør ingenting produktivt. Og det er ikke fordi jeg er innestengt på en lukket avdeling og ikke har mulighet til å gjøre noe, men fordi jeg er så innmari tiltaksløs. Jeg tror jeg går inn og ut av en depresjon, om det i det hele tatt er mulig? For jeg er ikke nedstemt hele tiden, jeg kan smile og le og ha det bra, men så kommer det perioder hvor alt ser svart ut. Og i de periodene vil jeg ikke høre på musikk en gang, fordi jeg er redd sangene skal bli forbundet med noe negativt.
Det jeg prøver å komme frem til, er at dagene mine gir ikke mening, og tiden går for fort for meg. Jeg klarer ikke å delta i livet, og føler ofte at jeg bare lever i min egen lille boble. Det er frustrerende, men jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg ut av det. Kanskje det at jeg endelig har klart å ta i pc-en er et steg i riktig retning? Det høres kanskje veldig teit ut, men det er faktisk mye mer fornuftig å gjøre ett eller annet, samme hva, istedet for å bare ligge i sengen. Det var en medpasient som presset meg til å i det minste prøve å åpne dataen og skrive et blogginnlegg, og det var i grunn ikke så dumt. Jeg trenger at noen pusher meg litt. Så ja, da har jeg gjort det. Har mer på hjertet, men det får komme i et annet innlegg. Og jeg skal prøve å ikke la det gå to måneder før jeg oppdaterer igjen. 

 

 

 

Medisinendringer

De to siste ukene har jeg slitt mye med paranoia, og det er litt av grunnen til at jeg ikke har skrevet noe her. Jeg føler nesten at jeg har tatt ett skritt tilbake igjen, og kjenner jeg er veldig redd for et tilbakefall. De som jobber her, merker jo at det går litt nedover med meg, men de har sagt at de ikke vil la det skje. Jeg håper vi klarer å stoppe det innen den tid, for jeg orker virkelig ikke en ny runde med psykosespetakkel. 

Men så er det faktisk en løsning, tror vi, men jeg vet ikke om jeg vil samarbeide om det, noe som egentlig er litt synd, for da får de sikkert inntrykk av at jeg ikke vil bli bedre. Det som er greien, er at for rundt to-tre uker siden, spurte jeg overlegen om jeg kunne få hele medisindosen på kvelden, for når jeg tar litt på morgenen, så blir jeg så trøtt, sliten, fjern, ufokusert, tiltaksløs, and the list goes on.. Poenget er at bivirkningene ødelegger hele dagen min, og jeg føler ikke jeg fungerer optimalt.

Så ja, regner vi på dette, så kommer vi frem til at det er medisinendringene som har gjort meg verre, og da tenker de jo at det bare er til å begynne å ta dem på dagtid igjen. Men det er her jeg ikke vil samarbeide. Jeg vil heller ha økt stemmeaktivitet, enn å ikke fungere. De på avdelingen ser ikke logikken, for de vet at jeg ikke har det bra når jeg hører stemmer, som igjen fører til at jeg ikke fungerer. Men hovedargumentet mitt er at jeg kan ta medisiner mot stemmene, men jeg kan ikke ta medisiner mot trøtthet og følelsen av å være fjern. Heldigvis er det faktisk jeg som bestemmer dette, for de kan ikke presse tablettene ned halsen på meg. Men selvfølgelig, blir det krisetendenser, så skjønner jo jeg også at noe må gjøres. 

Og når jeg først er inne på medisiner, så har jeg fått enda en tablett i samlingen min, juhuu. De mener jeg er svak, at jeg hører for mye på stemmene, og for lite på dem. Derfor gir de meg antidep, for å forhåpentligvis gjøre meg mer robust, som de sier. De tror at hvis jeg har det bedre med meg selv, så skal jeg klare å stå imot stemmene. Det er hvert fall det de håper skal skje. Jaja, da får vi se da.

 

 

#paranoia #psykose #psykiatri #medisiner #stemmer

 

Abscess

For en måned siden, kanskje halvannen måned, oppdaget jeg en liten kul på innsiden av låret, nær skrittet. Jeg ga beskjed om dette til en av dem i teamet mitt, og lurte på hva det kunne være. Dette ble selvsagt bragt videre til de andre som jobber på posten, blant annet legene. Jeg ble aldri undersøkt, for sånn som jeg beskrev kulen, konkluderte de at det mest sannsynlig bare var en liten fettklump - helt ufarlig, så da tenkte jeg ikke mer på det. 

Så, for omtrent en uke siden, merket jeg at denne kulen var begynt å endre seg, både i størrelse og fasong. Den var til og med begynt å bli vond. Så da nevnte jeg det igjen for en i teamet mitt. Jeg har nemlig lest at alle kuler bør undersøkes, spesielt hvis de er vonde. En lege kom raskt for å se på det, og hun mente det var en betent hårsekk, men hun ville likevel forhøre seg med en kirurg. Siden kulen var vond, måtte den jo fjernes uansett, men først måtte de finne ut hva det var for noe. Jeg var relativt rolig, frem til neste dag, da hun sa jeg måtte innlegges på somatisk. Plutselig syntes jeg det hørtes så alvorlig ut. 

Da jeg kom på sykehuset, måtte jeg ta ultralyd, og det ble funnet ut at jeg hadde noe som kalles abscess. Det er rett og slett en byll med bakterier i, som danner betennelse i et spesielt område. Det som så måtte gjøres, var å skjære et snitt i denne byllen, og tømme den for all puss som hadde samlet seg. Det var et raskt inngrep, og siden det var en infeksjon der, måtte jeg begynne på antibiotika. Så det var ikke verre enn det.  Men likevel, jeg håper jeg ALDRI får en jævla abscess igjen. Altså, jeg har høy smerteterskel, men fy så vond bedøvelsen var! Legen måtte bedøve huden, det vil si at bedøvelsessprøyten ikke skulle under huden, men langs hudlaget, og hudlaget er tynt. Jeg vred meg i smerte, og bannet og skrek at han måtte stoppe. Hun som fulgte meg, satt to rom fra meg, og hun hørte det. Det var grusomt.   

Psykiske utfordringer

Jeg vet ikke om jeg gleder meg eller gruer meg til jeg skal hjem i kveld. Selvfølgelig blir det kjekt å feire med familien, og det blir også spennende å se om de liker gavene jeg kommer med. Men så er det et lite skår i gleden; jeg sliter litt for tiden. Jeg faller inn og ut av min egen virkelighet, og klarer så vidt å følge med i samtaler. Det er veldig ekkelt, for jeg kan ikke kontrollere det. Heldigvis er mamma veldig forståelsesfull, så hun har sagt at hvis det blir litt for mye for meg, så kan jeg ta en time-out for å komme til hektene igjen. Likevel er jeg redd for at mine søsken, som ser opp til meg, skal merke at det er noe galt med "dadda". 

Jeg skrev i forrige innlegg at jeg hadde fått litt utgang med familien, men jeg tror jeg overvurderte meg selv da jeg lagde avtaler sist uke. Jeg, som ikke har hatt skikkelig utgang på flere måneder, valgte å ta perm tre dager på rad. Og selv om jeg kom i havn med alt jeg skulle, var det grusomt, nettopp fordi jeg ikke klarte å holde fokus. Det ble mye "hæ?" fra min side, men takk gud for at mamma var med meg hele tiden, sånn at hun kunne redde meg ut av situasjoner der jeg ble fjern. 

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare hva det er som skjer. Men det er som om det andre sier ikke gir mening for meg, som om de snakker usammenhengende. I tillegg, hvis samtalen blir lang, kan jeg helt glemme hva vi snakker om, for plutselig begynner stemmene å mase, og jeg havner i helt andre tanker. Jeg føler også at det jeg selv sier blir rotete, men det er ingen som legger merke til det, så det er nok bare en følelse jeg har. Jeg føler attpåtil at jeg går rundt som en zombie. Jeg kan sitte og stirre ut i luften og bare tenke på alt og ingenting, og plutselig er det gått flere timer. Tankene blir hele tiden forstyrret av nye tanker igjen, så jeg blir liksom aldri ferdigtenkt. Det er faktisk slitsomt. Jeg blir tiltaksløs, og vil egentlig ingenting, så da blir jeg sittende uten å gjøre noe. Glad jeg var ute i god tid med alle julegavene, for ellers hadde jeg slitt. 

Jeg skal prøve så godt jeg kan for at denne dagen skal bli fin. Det er mitt største juleønske! ♥

 

GOD JUL ALLE SAMMEN!  

Jul på psykiatrisk

Nå går jeg snart inn i min femte jul som innlagt på psykiatrisk. Jeg teller på fingrene gjentatte ganger, kan det stemme? Jeg kommer alltid frem til det samme; hver jul de siste årene har jeg faktisk tilbragt på sykehus eller DPS. Hver jul har vært preget av smerte og sykdom, og selv om julen er årets høydepunkt, er det ikke alltid jeg har klart å glede meg på samme måte som jeg gjorde før. Noen ganger har jeg selvsagt vært i bedre form enn andre ganger, og ikke en eneste julaften har jeg kun tilbrakt på avdelingen. Jeg har i gode perioder benyttet meg av overnattingsperm, andre ganger har jeg ikke orket mer enn noen timer hjemme, før det bærer av gårde til avdelingen igjen. Jeg blir fort sliten, og må ta hensyn til det. Jeg må hele tiden balansere på en mellomting av for mye stimuli og det som faktisk gjør meg godt.

Denne julen skal jeg ikke presse meg for hardt, så jeg står over middagen, og kommer heller på ettermiddag/kveld for å åpne gaver. Siden jeg ikke har hatt utgang på flere måneder, er det blitt til at jeg har mange hjemmelagde julegaver i år, resten har jeg kjøpt på nett. Derfor er det ekstra spennende når familien åpner gavene mine, så det vil jeg gjerne få med meg. Se reaksjonene på det jeg har laget/kjøpt som jeg håper faller i smak. 

Behandleren min er sykemeldt, og kommer ikke tilbake før over helgen. Jeg har derfor vært redd jeg ikke ville få utgang til å gjøre det nødvendige før jul, som å gå til frisøren og optiker for linsekontroll. Heldigvis har teamet mitt påvirket behandleren i forkant av sykemeldingen, noe som gjør at jeg faktisk har fått litt utgang med familie, men maks to timer. Såfremt jeg er i form til det, da. Men formen er bra for tiden, jeg er mye mer stabil psykisk, men jeg må fortsatt ha mye hvile, og ikke gjøre for mye på samme dag. Jeg klarer nemlig ikke alt jeg skulle ønske, da jeg ikke klarer å holde konsentrasjonen så veldig lenge. Jeg detter ofte ut, og klarer ikke følge med på samtaler over tid. Nå har jeg faktisk avtaler tre dager på rad, og jeg er veldig redd/spent på hvordan det skal gå. Spesielt siden jeg skal ha sprøyten min i morgen, noe som alltid slår meg litt ut. Men men, jeg kan ikke annet enn å krysser fingrene for at det vil gå uten særlige komplikasjoner. 

Ja, jeg er lesbisk..

.. er det det du vil jeg skal si? For meg spiller det ingen rolle, nemlig. Jeg trenger ikke et navn på det at jeg er i et forhold med en jente. Men likevel er det mange som er opptatt av hva det heter når man er sammen med en av samme kjønn. Jeg svarer sjeldent på spørsmålet om jeg er lesbisk, for jeg synes ikke det er viktig. Jeg kommer heller med en lang tale om at jeg er blitt glad i en person, uavhengig av kjønn. Jeg har funnet en person jeg føler meg vel sammen med, en jeg har mye til felles med, og en som gjør at hjertet mitt banker litt fortere hver gang hun ser på meg. Og ja, denne personen er en jente. 

Jeg hadde aldri vært sammen med en jente før jeg traff min nåværende kjæreste, og jeg hadde aldri følt meg hverken lesbisk eller bifil, og det er det som er poenget mitt. Jeg ble ikke forelsket i henne fordi jeg likte jenter bedre enn gutter. Jeg ble forelsket i personligheten, det varme smilet og den gode følelsen jeg satt igjen med når vi hadde lange, fine samtaler. Hun får frem det beste i meg, og jeg har det veldig godt med henne. Og det er jo det som er viktigst, ikke sant? At jeg har det godt inni meg. Det er derfor det føles så riktig, for jeg kjenner på følelser som jeg aldri før har kjent på i tidligere forhold. Jeg vet at det skal være oss to! 

Men så er det en ting jeg lurer på. Når skal personer som liker samme kjønn bli likestilt med personer som liker motsatt kjønn? Ja, vi er kommet langt i aksepten, men likevel blir det brukt ord som "homofilt ekteskap" og "homobryllup". Hvorfor må ordet "homofil" stå foran, når det til syvende og sist bare er to personer som gifter seg? For det er jo det. Vi er alle mennesker, noen liker bare jenter, noen liker bare gutter, mens andre liker begge deler, men jeg synes ikke vi skal kategorisere dem.

Jeg synes jeg ser det for meg, når Kari sier at hun er i et forhold med Ola, og deretter får spørsmålet "åja, du er hetero du, ja?". Det er ingen som reagerer på at en gutt og en jente er sammen, og jeg håper at det etter hvert også skal skape like liten reaksjon på at to av samme kjønn er sammen. Først da er vi likestilt.

Det er mange som spør om jeg helt har sluttet å like gutter, og sannheten er faktisk at jeg ikke klarer å forestille meg i et forhold med en gutt. Men det er ikke fordi jeg ikke liker gutter, det er nettopp fordi jeg har funnet min soulmate, og ser ikke meg selv i et forhold med noen andre, hverken gutter eller jenter. 

Det er litt morsomt, for mormor legger ikke akkurat skjul på at hun ikke liker at jeg er i forhold med en jente, og hun har brukt ord som at det er en "fase", og at dette er noe hun må venne seg til, og at det ikke var dette hun ønsket for meg. Men akkurat dette slår litt tilbake på henne, for jeg husker en gang vi snakket sammen, hvor jeg klaget over hvordan jeg ikke klarer å være i et forhold mer enn et par måneder, fordi jeg blir så fort lei og følelsene forsvinner. Da fortalte hun meg at det var fordi jeg ikke hadde funnet den rette. Nå er jeg i mitt lengste forhold noensinne, og har aldri hatt det bedre. Vanligvis er jeg veldig avhengig av familiens meninger, men akkurat når det gjelder dette, kunne jeg ikke brydd meg mindre. Kjæresten gjør meg lykkelig, og jeg er like forelsket som jeg var da vi ble sammen for 15 måneder siden.

 

 

 

Medisiner

Er det noe som irriterer meg litt i møte med psykiatrien, er at altfor mange helsefagarbeidere medisinerer i hytt og pine. De tror medisiner er en vidunderkur som helbreder det meste. Uansett. Har jeg det vanskelig, pøser de på med medisiner. Til og med når jeg har det rimelig greit, stapper de tabletter ned halsen på meg; vi må jo tross alt "forebygge" sånn at ting ikke utvikler seg. Jeg kjenner jeg er lei av alt som heter medisiner - ja, kanskje det fungerer en liten stund, men hva med å prøve noe alternativt? Det er én sykepleier og én nattevakt på denne institusjonen som bruker medisiner som andre- eller tredjevalg, og det føler jeg er riktig måte å gjøre ting på. Når jeg har prøvd avledning og hvile, og ting likevel ikke har roet seg, da kan vi prøve ut medisiner. Jeg må øve meg på å finne mestringsstrategier, sånn at jeg kan lære meg å takle vanskeligheter uten medisiner. Jeg vil jo ikke være avhengig av medisiner for alltid..

Det er ikke grenser for hva de skal medisinere for her på posten. Er jeg rastløs, tolker de det som at jeg er urolig = medisiner. Er jeg stille, må det være noe galt = medisiner. Hvis jeg ikke klarer å følge med i samtalen, er jeg fjern = medisiner. Gråter jeg = medisiner. Som regel er jeg stemmepåvirket når disse tingene skjer, men det betyr ikke at medisiner alltid er løsningen. Noen ganger er det avledning og hvile som gjør susen. Som det å sitte på rommet mitt og snakke om helt andre ting, eller gjerne også det som plager meg. Hva med en skulder å gråte på når jeg er lei meg? De som er i teamet mitt er etter hvert blitt gode på å vite hva som er mitt beste, mens de som nesten ikke kjenner meg, er ofte dem som gir meg tablett på tablett. 

Selvfølgelig er medisiner bra når det absolutt er nødvendig, men når det blir sånn "Oj, du har ikke tatt så mye ekstramedisin i dag, da tar du litt nå, for ellers kommer du til å bli dårlig utover kvelden", hvordan skal jeg da vite når det er nødvendig, og når alternative metoder kan være løsningen? 

Men ting har bedret seg. Nå gir de meg mer ansvar ved å spørre om jeg trenger medisiner, og svarer jeg nei, stoler de på at det er den riktige beslutningen. Likevel hender det at de ytrer sin mening om saken, der de sterkt anbefaler meg å ta i mot, og da gjør jeg som regel det, uten å kjenne ordentlig etter om jeg trenger det eller ikke. Jeg er kommet lengre enn å krangle på medisiner, og nå kjenner de meg i tillegg så godt at de ser når ting kan utvikle seg til noe verre. De ser også når jeg har kontroll og ikke trenger medisinsk hjelp. Det er til og med blitt slik at jeg kan spørre etter medisiner selv, noe som er et stort fremskritt. At jeg i løpet av denne innleggelsen har begynt å kjenne meg selv litt bedre, og har lært meg når jeg trenger hjelp med å takle det vanskelige, har gjort at jeg har kommet videre, og det er absolutt et tegn på bedring.

Men igjen, jeg liker virkelig ikke å være avhengig av medisiner, og innimellom er jeg også overbevist om at jeg ikke trenger dem. Derfor blir jeg tvangsmedisinert annenhver uke, for de er redde for at jeg skal finne på å slutte med å ta tablettene jeg i tillegg får. Jeg skjønner at de er redde for det, for det er absolutt noe jeg kunne funnet på under påvirkning av stemmene. 

Her kommer en liten liste over de medisinene jeg står på: 

? Leponex - Dette er et sterkt antipsykotikum som jeg har stått på ganske lenge, men som jeg brått sluttet å ta i fjor. Det skal være den beste psykosemedisinen, og skal kun brukes når ingenting annet fungerer optimalt. Det er mange som ikke tåler denne medisinen, fordi den reduserer en type hvite blodceller, og gjør immunforsvaret dårligere. Jeg nektet lenge for å begynne å ta dem igjen, og det er grunnen til neste medisin.
? ZypAdhera - Dette er det samme som Zyprexa, som også er et antipsykotikum, bare at jeg får det i en sprøyte i skinken. Jeg har et tvangsvedtak på denne medisinen. ZypAdhera ligger i blodet i to uker, før jeg må få påfyll.
? Lamictal - Utifra hva jeg har blitt fortalt, skal dette være en stemningsstabiliserende medisin som også skal virke antidepressivt. Egentlig er den medisinen mest brukt for epilepsi, men siden den har en stemningsstabiliserende effekt, er det også mange med bipolar lidelse som går på denne type medisin. Jeg, som ikke har noen av de diagnosene, finner det litt rart at jeg står på den, men den har faktisk hjulpet meg veldig.
? Truxal - Dette er faktisk også et antipsykotikum, men jeg bruker den kun ved behov, og ikke fast slik som de ovennevnte. Jeg bruker den særlig når jeg hører mye stemmer som plager meg, og kan bruke opptil 150 mg om dagen. 
? Stesolid - Denne type medisin er et såkalt angstdempende og beroligende legemiddel, og er samme preparat som valium. Dette er også en behovsmedisin, og jeg bruker den om jeg kjenner på mye uro, og om stemmene er veldig intense, slik at jeg ikke klarer å slappe skikkelig av. Akkurat som Lamictal, er dette også en medisin som blir brukt for epilepsi, nettopp fordi den er beroligende.   

I tillegg står jeg på mye vitaminer og trankapsler, så alt i alt tar jeg 16 tabletter fast på en dag, og noen ganger kan det komme opp i 24 tabletter, om jeg regner med at jeg tar ekstramedisin. Skjønner dere at jeg er lei piller, eller?? 

En vanlig dag på psykiatrisk

- Jeg står opp mellom 07.00 og 09.00
- Det første jeg gjør, er å ta en kaffe og morgenrøyken
- Deretter tar jeg det rolig, bruker tiden på å våkne skikkelig, mens jeg oppdaterer facebook og instagram
- Etter en stund blir det enda mer kaffe og røyk, hvorpå jeg ikke gjør noe spesielt
- Klokken 09.00 banker de på døren min og sier at det er frokost. Jeg spiser aldri frokost, da matlysten er lik null på morgenen.
- Rundt 10-11 er det tid for morgenmedisin
- Etter dette skjønner jeg at det er på tide å komme seg ut av pysjamasen
- Klokken 12.00 er det lunsj
- Videre fortsetter jeg med å ikke gjøre noe spesielt, som blant annet innebærer å stirre ut i luften, ligge og hvile og høre på hva stemmene sier
- Dette utvikler seg til at jeg kan bli en smule urolig, og da er det mer medisin
-  Av medisinen er det ikke uvanlig at jeg blir trøtt, og av stemmene er det ikke uvanlig at jeg blir sliten i hodet, så da er det hvile som gjelder. Det blir gjerne en powernap eller to i løpet av dagen
- Klokken 15.30 er det middag
- I løpet av dagen blir det tid til at kontaktpersonen min slår seg ned og tar en prat med meg. Innholdet avhenger av formen min. Det kan bli en lystig, men også en dyster samtale. Har jeg det veldig vanskelig, blir de sittende til jeg har funnet roen igjen
- Akkurat nå for tiden, er jeg inne i en strikkeperiode; alle i familien skal få noe hjemmelaget til jul. Så hvis formen tilsier det, blir det strikking også
- Her skal nevnes at kaffe og røyk går igjen gjennom hele dagen, samt det å oppdatere instagram og facebook - det gjør jeg ved en hver ledig anledning
- 19.30 er det kveldsmat
- Klokken 20.00 får jeg kveldsmedisinene, med mindre det er fredag og jeg vil se Idol, da får jeg medisinene 21.30
- Jeg legger meg mellom 22.00 og 23.00
- Jeg våkner 1-2 ganger om natten, tar en røyk og legger meg igjen

 Og så er det en ny dag, hvor alt repeteres..



Dette var da altså en vanlig dag for meg på psykiatrisk. Veldig lite spennende. Helt ærlig skjønner jeg ikke hvordan dagene går, når jeg nå ser hvor utrolig lite jeg gjør. Likevel kjeder jeg meg svært sjeldent. Jeg har for mye som foregår i hodet at jeg rett og slett ikke har tid til å kjede meg.

MEN: Det finnes unntak, alle dagene er ikke lik som beskrevet over.
Av og til får jeg besøk. Innimellom baker jeg. Det hender jeg trener. Har jeg overskudd, øver jeg litt på gitar. Mandag og onsdag er det behandlersamtale. Annenhver torsdag får jeg en injeksjon med medisin. Noen dager er jeg mer plaget enn andre dager, og da blir det mer medisin og mer hvile. Enkelte dager er jeg helt utslitt, og holder meg for det meste i sengen. Jeg dusjer når jeg må, og det samme gjelder klesvask. 

 

#psykiatri #psykiatrisk #innlagt  

Det virkelige liv

Det å være innlagt over så lang tid som jeg har, det gjør noe med en person. Jeg er blitt institusjonalisert, som det kalles. Det vil si at jeg har blitt så vant med å ha folk rundt meg døgnet rundt og ha muligheten til å skjerme meg fra det virkelige liv når det er nødvendig, at jeg ikke husker hvordan et liv egentlig skal være. Det er sånn det er å være innlagt. Har jeg en dårlig dag, er det ingen som kaller meg lat om jeg velger å bli liggende i sengen. Det er heller ingenting som kreves av meg. Bare noe så enkelt som å skifte sengetøy, får jeg hjelp til. Maten trenger jeg ikke lage selv, og den eneste jeg trenger å ta hensyn til er meg selv. Det er til og med ansatte som går på butikken for meg, ettersom jeg ikke har utgang. 

Når dette er blitt hverdagen min, så er det ikke rart at jeg begynner å lure på hvordan jeg skal klare meg på egenhånd. Hvordan jeg skal lære å ta vare på meg selv. Det trygge med å være innlagt, gjør det ekstra vanskelig å forestille seg et liv utenfor avdelingens fire vegger. Det sosiale livet jeg hadde før, er gradvis blitt et vagt minne. Jeg har mistet kontakten med flesteparten av klassekameratene mine, og de jeg er innlagt med, er blitt mine nye venner. De som forstår, og de jeg kan snakke med om det vi har til felles. Jeg har selvsagt de barndomsvenninnene mine som er trofaste, men siden de alle studerer, blir det ikke ofte jeg ser dem. Og når jeg først ser dem, synes jeg det er trist at vi må sitte på et lite rom i maks en time. Det blir så unaturlig, og praten blir bare tomsnakk. Jeg har jo aldri noe nytt å fortelle, for her jeg er nå, skjer det ingenting. Min hverdag går ikke overens med andres hverdag. Og det er dette jeg prøver å komme frem til. Når livet mitt i hovedsak dreier seg om sykdom og innleggelser, passer jeg ikke lenger inn i en normal hverdag. 

Men det skal jeg etter hvert lære meg. Det er det som er planen min fremover. Jeg skal ut fra lukket avdeling, over på DPS og så til en post hvor de legger vekt på rehabilitering. Der det handler om å lære seg å komme tilbake til livet. Det er ikke noe jeg ønsker mer enn å få livet mitt tilbake, jeg er bare redd for hva det innebærer. Kommer jeg til å klare å være sosial? Ta opp kontakten med mine gamle venner som nærmest er blitt ukjente for meg? Jeg vet ikke, og det skremmer meg. Ansvar skremmer meg. Livet generelt, skremmer meg. 

Får jeg spørsmål om fremtidsplaner, rister jeg på hodet og sier at jeg ikke vet. Det er sannheten. Den fremtiden de snakker om, er så langt frem i tid. Først må jeg finne min plass her i livet, og så må jeg rett og slett lære å leve på nytt. Jeg har endelig skjønt at dette er ting som vil ta tid, og at studier og jobb, er noe jeg må vente med. Helsen kommer først, og hvis ikke jeg tar hensyn til det, kommer jeg til å være en gjenganger i psykiatrien. Jeg kan ikke planlegge så langt frem i tid, for plutselig har jeg fått et tilbakefall, og da blir alt lagt på vent til jeg får kontrollen igjen. Jeg tar et kvarter om gangen, som min oldefar pleide å si. 

 

#innlagt #psykiatri #psykiskhelse

Samtale med psykologen på godt og vondt

Jeg gruer meg til behandlersamtale i dag. Vi kommer alltid inn på noe sårt, noe som får meg til å virke tyngre til sinns enn det jeg er. For det går nemlig bedre, og det har jeg så lyst til å vise. Forrige samtale startet jeg med noe positivt, men etter hvert som samtalen utartet seg, ble det tyngre, og jeg gjorde alt jeg kunne for å holde tårene tilbake. 

De som jobber her mener å se det på meg før jeg skal ha samtale, det at jeg blir nervøs og gjerne litt stemmepåvirket. Det er i grunn ikke så rart, ettersom stemmene styrer mye av det jeg kan si til psykologen kontra det jeg absolutt ikke må nevne. Derfor får jeg alltid ekstramedisin før samtalen, i tillegg til at samtalene våre er blitt kortet ned, da jeg alltid blir småurolig etterpå. Jeg sitter alltid igjen med følelsen at jeg har sagt for mye, sagt noe feil eller noe dumt. Det er spesielt tøft å snakke om vanskelige ting når jeg vet det blir skrevet ned og arkivert. Det gjør meg nervøs, og av og til blir hele samtalen en gjettelek fra psykologens side. 

Likevel erfarte jeg noe godt i forrige samtale. Jeg følte jeg ble lyttet til og at hun forstod. Så ja, samtalene er skumle, og jeg gruer meg, men likevel har jeg sett litt frem til å snakke med henne igjen. Det å bli møtt med forståelse på ting jeg brenner inne med, gjorde godt, noe jeg aldri hadde trodd. Jeg har alltid prøvd å ta avstand fra ting som er sårt, fordi jeg har tenkt at det er det beste for alle. Å snakke om vanskelige ting gjør bare alt verre. Men etter fire år med terapi av ulik grad, følte jeg på mandag, at det faktisk gjorde litt godt å snakke, få det ut uten å bli dømt. Sånn sett er behandleren min fantastisk. Hun tar det på alvor uansett hva jeg sier. Og jeg kan love dere at jeg har sagt mye rart. Likevel har alt vært helt virkelig for meg, og hvis noen hadde ledd av det, eller tullet det vekk av noe slag, da hadde jeg aldri turt å åpne meg igjen. Jeg har heldigvis et team bestående av mennesker som er tålmodige med meg, og som ikke presser meg til å si hva jeg føler og tenker til enhver tid. Men når sant skal sies, så har jeg vært innlagt ganske lenge, så de fleste som jobber her kjenner meg, noe som gjør at de skjønner når jeg trenger fred, når jeg trenger avledning, når jeg trenger hvile, når jeg trenger å snakke eller rett og slett når jeg trenger at de bare sitter med meg uten å si noe. Hun ene i teamet mitt leser meg som en åpen bok, og det er litt skummelt og litt godt. Hun kan til og med se på meg hvilke stemmer som snakker utifra oppførselen min. Hun er nok den som kjenner meg best av alle, og som jeg har tilbrakt mest tid med. 

Ellers vil jeg avslutte med å si at de har løst litt opp på tilsynet. Jeg har ikke lenger fastvakt, men noe de kaller IO 2. Det vil si at det skal gå maks to minutter mellom hver gang de skal se meg. Det er helt greit, men til tider mer slitsomt enn om de bare hadde sittet på rommet hele tiden. Jeg har prøvd dette tilsynet i to dager nå, og siden det har gått så bra, tenker jeg nok at det fra i dag av blir litt sjeldnere mellom hver gang de trenger å se inn til meg. 

Er det bedring i sikte?

Forrige tirsdag hadde jeg det veldig tøft. Jeg mistet kontrollen helt, og prøvde å skade meg selv på alle mulige måter. Det er sånn jeg er, og alltid har vært. Når jeg møter motgang, av ulik grad, faller jeg helt i grus. Er det en kommentar som har såret meg, klarer jeg ikke gi beskjed. Jeg tar det innover meg selv, og viser frustrasjonen ved blant annet å skade meg på ulike måter. Mange mener jeg har et temperamentproblem, men av motsatt grad. Altså at jeg ikke klarer å bli ordentlig sint. Hvert fall ikke på andre enn meg selv.

Uansett. Det ble litt hysteri, og flere måtte til for å hindre meg i å skade meg selv. Det gikk til og med så langt at jeg havnet i belter, fordi jeg var så urolig. For en gangs skyld, tror jeg ikke det kunne vært unngått, ettersom jeg var så desperat. Vanligvis mener jeg selv beltelegging kunne vært unngått om de ikke hadde holdt meg fast, noe som bare gjør meg mer urolig. Denne gangen måtte de faktisk holde meg fast, ellers vet jeg ikke hva jeg hadde gjort.

Men det jeg prøver å komme frem til, er at selv om den tirsdagen var en katastrofe, våknet jeg dagen etter og hadde det mye bedre. Så mye bedre at jeg undret over det selv. Jeg tok meg flere ganger i å tenke at "nå snur det hvert øyeblikk", men det gjorde det altså ikke. Jeg hadde en ganske fin dag, og fikk til og med ta i mot besøk. Jeg tenkte jeg måtte utnytte den fine dagen mens jeg enda hadde den. Men til min store overraskelse, ble de neste dagene også ganske overkommelige, og etter tre dager uten spesielle nedturer, begynte jeg å tenke at det kanskje kunne være lamictalen som var begynt å virke, og at helvetesdagene (som jeg kaller dem), kanskje var over for denne gang. 

Jeg har fortsatt mine opp- og nedturer i løpet av en dag, men ikke i nærheten av sånn det var før. Nå tenker jeg ikke bare destruktivt, gråter ikke så mye, og er rett og slett blitt mer stabil. Jeg føler på bedring. Derfor var jeg skråsikker på at fastvakten ville opphøre i dag, men neida.. Jeg skjønner ingenting, jeg trodde de rundt meg observerte en mer sprudlende og glad Martine. Likevel stoler de ikke på at jeg har kontroll over stemmene enda, da jeg ærlig har fortalt hva de sier til meg på daglig basis. Det som går igjen, er jo blant annet at jeg må ta livet av meg. Egentlig vet ikke jeg om jeg har kontroll selv, men det er jo fordi jeg ikke har fått prøve å være alene på tre uker. Jeg tenkte som så at nå var det på tide å prøve, om så bare to minutter for meg selv, men behandleren mener at jeg vil utnytte hver minste anledning til å la stemmene ta over, slik at jeg i verste fall utsetter meg selv for fare. 

Så ja, ikke mye nytt. De må fortsatt følge meg på do, og ellers se meg hele tiden. Det verste er jo at jeg er blitt vant med det. Jeg er til og med blitt vant med å skifte tamponger mens personalet sitter utenfor doen med døren åpen. Jeg vet ikke om jeg skal le eller grine. 

Tvangsinnleggelse - hvordan og hvorfor?

Jeg fikk et spørsmål om hvordan og hvorfor jeg ble innlagt denne gangen, og det tenkte jeg å svare litt utfyllende på. I følge papirene mine, er dette mitt sjette eller syvende opphold på psykiatrisk, og alle de andre har vært frivillige innleggelser, mens jeg nå er på tvang. Jeg tenkte jeg nå skulle fortelle hva jeg husker fra den dagen jeg ble innlagt, for mye er forsvunnet fra hukommelsen. Er det imidlertid én ting jeg husker, så er det at det var den 9. september 2013 - valgdagen. Grunnen til at jeg husker dette så godt, er fordi jeg hadde mange planer den dagen, deriblant å stemme, og jeg hadde overhodet ingen intensjoner om å bli innlagt. Det er det som gjør denne innleggelsen så bitter. Jeg hadde et liv, jeg hadde hunden min som trengte omsorg, og jeg hadde andre planer den uken. Dessuten hadde jeg ikke behov for en innleggelse. Det var hvert fall det jeg tenkte på den tiden.

I forkant av denne dagen, hadde jeg sluttet på medisinene av flere grunner: 1. Jeg synes det var ekkelt å ta pillene, ettersom jeg følte de vokste i halsen på meg. 2. Jeg fikk beskjeder om å ikke ta dem mer. 3. Jeg følte jeg ikke trengte dem. Så begynte ting å skje. Jeg følte mye på redsel, og det var ikke alltid jeg turte å være hjemme. Her skal det også nevnes at jeg var alene hjemme med hunden min, da både mine besteforeldre og min mor var bortreist. I tillegg hadde jeg sluttet å sove, nettopp på grunn av denne redselen. Det var ofte veldig folksomt hjemme hos meg; fremmede mennesker som skrek, gråt, kjeftet og bråkte. Det var veldig ubehagelig, så jeg var mye utendørs, gjerne med hunden. Så begynte en mann å følge etter meg og rope på meg. Da turte jeg i alle fall ikke å være hjemme. Han kunne lett funnet ut hvor jeg bodde, og jeg var redd han ville skade meg eller hunden min. Så jeg ble ute, og brukte natten på å gjemme meg. Dette var da natt til 9. september. Jeg hadde planlagt det godt. Jeg gikk en kveldstur med hunden min, gikk inn igjen med henne, for så å gå ut alene. Planen var at jeg skulle unngå å være hjemme til jeg skulle til behandlersamtale klokken 10.00 neste dag, og så dra hjem igjen til hunden å gå morgenturen med henne. Hun trenger ikke morgenturen så grytidlig, og klarer lett å holde seg.

Etter å ha brukt hele natten på å gjemme meg rundt omkring i byen, fant jeg ut at jeg bare skulle gå til den tidligere avdelingen hvor jeg skulle ha samtale, og bare vente der til jeg hadde time. Jeg kom dit litt før 07.00. Der ble jeg funnet av en mann, mens jeg satt og skalv av kulde og redsel. Jeg ble tatt med inn i avdelingen, og derfra ble jeg bare reddere og enda mer desorientert. Jeg fikk sitte i stuen, siden ingen andre pasienter var våkne på den tiden, men ble etter hvert flyttet inn på et ledig rom de hadde der. Der måtte jeg vente til behandleren min kom for å ha den samtalen med meg. Jeg aner ikke hvor lenge jeg ble sittende, men til slutt kom hun, og det første hun sa, før hun i det hele tatt hadde snakket med meg, var at jeg måtte innlegges. Jeg protesterte selvsagt, men var så langt inni min egen verden at jeg ikke klarte å gjøre annet enn å vise frustrasjon. Til slutt ble jeg hentet av en psykiatriambulanse, som kjørte meg på legevakten. For å bli innlagt, må man nemlig gjennom en samtale med en lege på legevakten, behandleren min kunne ikke legge meg inn der og da. Dessuten var det jo ikke denne avdelingen jeg hørte til, ettersom det er en avdelingen hvor de utreder folk, og jeg er ferdig utredet. 

Herfra blir ting uklart. Jeg husker jeg kjempet i ambulansen, og ble holdt fast av en mann og en dame. Jeg var så urolig, og jeg overhørte dem da de snakket med hverandre og konkluderte med at det ikke var normalt å kjempe imot så mye, og at jeg sikkert derfor hadde tatt noe (dop). Jeg ble kjørt til legevakten, men hadde aldri samtale med en lege. Tror de oppfattet meg for urolig til å kunne ha en avslappet samtale om hva som var best for meg. Jeg kjempet hele veien, og ble kontinuerlig holdt fast av både to og tre folk fra ambulanseteamet. Så bar det rett av sted til psykiatrisk akuttmottak (PAM), hvor jeg umiddelbart ble lagt inn på isolat, fortsatt holdt nede av flere folk. Jeg kjempet for livet, i tillegg var jeg frustrert over situasjonen, og spesielt frustrert over at det var så mange som tok styringen over meg. Jeg ville bare ut og hjem, spesielt med hunden min som var alene, i tankene. De prøvde å berolige meg med at alt det praktiske skulle håndteres etter hvert, og at jeg nå ikke kunne gjøre annet enn å godta situasjonen. Det var klart at jeg ikke kunne være ute, ikke i den tilstanden jeg var i. Helt umedisinert, og med ingen klare tanker i hodet, prøvde flere leger og psykologer å få til en samtale meg meg, med det var helt uten nytte. Allerede da hadde de bestemt at jeg måtte tvangsinnlegges, siden det var tydelig at forsøk på frivillighet var uaktuelt. 

Etter fire dager på akuttmottaket, ble jeg flyttet til en psykosepost, men jeg ble der bare i én dag, før jeg fikk beskjed om at jeg kunne komme tilbake til den avdelingen jeg tidligere hadde vært på i ett og et halvt år. Dette var merkelig, for jeg trodde ikke det var mulig, men jeg tror at grunnen er at den forrige behandleren min følte seg litt skyldig i å skrive meg ut til ingen særlig oppfølging, bare tre måneder tidligere, at hun nå ville gjøre det skikkelig, og sørge for at jeg fikk ordentlig behandling. I tillegg så måtte jeg jo gradvis øke medisiner igjen, siden jeg ikke hadde noe medisin i blodet. 

Så, her har jeg vært siden 13. september 2013, nesten 14 måneder. Noe jeg ikke husker selv, men som jeg ble fortalt av en medpasient, var at da jeg ble innlagt og hun spurte hvor lenge de antok at jeg skulle være her, så hadde jeg svart at de skulle se hvordan ting lå an over helgen (jeg kom en fredag). Over helgen om ett og et halvt år, altså??

Når jeg nå ser tilbake på den tiden jeg ble innlagt, gjennom tidligere dagbokinnlegg på en lukket blogg jeg har, var jeg veldig syk. Jeg så det ikke da, men jeg skjønner nå at «over helgen» var utelukkende og bare noe de sa. Jeg trengte hjelp, og det tok lang tid før jeg innså det. Jeg er kommet lengre nå, men er ikke der helt enda.  

Les mer i arkivet » Desember 2016 » November 2016 » Oktober 2016

Søk i bloggen

A Dreamy World

A Dreamy World

24, Bergen

Det går mest i psykiatri på denne bloggen, men nå er ikke fokuset på innleggelser, medisiner og elendighet. Siden 2010 har jeg mer eller mindre bodd på psykiatriske avdelinger, men nå er jeg ute av døgnopphold, og prøver så godt jeg kan å tilvenne meg en noenlunde normal hverdag. Veldig hyggelig at du stakk innom, håper du vil fortsette å følge min kamp mot et bedre liv. snoker.

bloglovin

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits