kemsin

Trykk her for å lese DEL 1/4
Trykk her for å lese DEL 2/4
Trykk her for å lese DEL 3/4

Jeg fikk ganske tidlig høre at jeg egentlig ikke passet inn på den avdelingen. Det var en psykosepost, og de mente jeg ikke var psykotisk. Jeg var ikke som de andre pasientene, sa de, og stemmehøring var ganske normalt. Men da jeg fikk beskjed om at de skulle flytte meg, svartnet det for meg. Jeg ville heller dø, enn å bli flyttet til enda en ny post. Jeg så for meg at jeg måtte svare på akkurat de samme spørsmålene for n'te gang og bli kjent med nye omsorgspersoner, noe jeg ikke orket på den tiden. Lite visste jeg at jeg måtte gjennomgå disse spørsmålene både to og tre og fire ganger til i løpet av de neste månedene. De tok meg på alvor da jeg sa jeg ønsket å dø, så derfor ble jeg sendt rett til lukket akuttmottak igjen. Tvangsinnlagt. Etter et par dager ble jeg skrevet ut igjen, jeg mente jo ikke alvor med den trusselen. Etter denne hendelsen, snakket de aldri mer om å overflytte meg til en annen avdeling, og jeg følte meg trygg. Jeg ble bedre og bedre kjent med personalet, og jeg trivdes. I ettertid har jeg fått høre at den eneste grunnen til at jeg fikk bli på den avdelingen, var fordi de fant meg interessant. Jeg var noe utenom det vanlige. 
Det var altså min første innleggelse, og det er ett og et halvt år siden. Siden da har jeg vært innlagt en rekke ganger, og det tenkte jeg å skrive litt mer om. 

Da jeg etter fem måneder ble skrevet ut, fikk jeg oppfølging poliklinisk av en psykolog. Hun skulle visst være perfekt for en med min problematikk. Jeg vet nå ikke, jeg. Jeg hadde hvert fall aldri kjemien med henne, og ikke turte jeg å åpne meg for henne heller. Men jeg er en sånn person som ikke sier i fra om det som føles feil. Derfor gikk jeg ukentlig til denne psykologen, selv om vi ikke kom noen vei. Da sommeren kom, stod jeg plutselig uten psykolog og uten medisiner, av en eller annen grunn som jeg ikke husker. Jeg ble i alle fall mye sykere, og én dag tok jeg noen tabletter jeg ikke burde tatt, og dermed kom abulansen og hentet meg. På legevakten fikk mamma beskjed om at jeg var inne i en dyp psykose, og at det eneste de kunne gjøre, var å legge meg inn. Jeg ble holdt under konstant observasjon med fastvakt, grunnet selvmordsforsøk. Dette oppholdet kom til å forandre mye for meg i den kommende tiden. Jeg begynte blant annet på noen antipsykotiske medisiner, noe som gjorde underverker. Plutselig følte jeg meg mye bedre. Medisineringen fungerte på stemmene, og jeg følte meg friere enn noen gang. Etter én måned var jeg klar for å skrives ut. 

Til høsten begynte jeg på skole igjen, jeg hadde jo ikke fullført tredje klasse grunnet innleggelsen året før. Det gikk ganske bra en stund, helt til den vonde depresjonen kom. Det er faktisk det verste jeg har opplevd i hele mitt liv. Stemmene var kommet tilbake, og de sa masse stygt til meg. De begynte å kjefte fordi jeg hadde begynt på antipsykotika, og gav meg aldri fred. Jeg ble så deprimert, at alt jeg ville var å dø. Jeg ville ikke vise meg, eller ta del i verden generelt. Dette ble grunnlag for atter en ny innleggelse. Psykologen, som jeg var begynt å gå til igjen, var redd for livet mitt. Hun gav meg to valg: Enten måtte jeg legge meg inn frivillig på det DPS-et jeg hadde vært innlagt på før, eller så måtte hun tvangsinnlegge meg på Sandviken. Jeg valgte å legge meg inn frivillig, men denne gangen var det ikke på psykoseposten, men allmennpsykiatrisk. Det er det dummeste valget jeg har tatt i hele min levetid. På allmenn var ikke sykepleierne på langt nær så greie og flinke som de på psykoseposten. Her opplevde jeg å ikke bli tatt seriøst, noe som forverret tilstanden min. Da jeg etter bare to uker ble skrevet ut, var jeg så dårlig at mormor ikke turte å ha meg hjemme. Morfar var i Stavanger, så hun ble værende alene med meg. Vi ble sammen enige om at det ikke var helt trygt, og dermed dro vi til legevakten, sånn at jeg igjen kunne bli innlagt på lukket avdeling på Sandviken. Jeg trengte den tryggheten, ellers visste jeg ikke hva jeg kom til å gjøre. Der ble jeg hele romjulen. Planen var at mormor og morfar skulle til Puerto Rico, og at jeg skulle komme ned etter en uke. Men jeg var fortsatt innlagt da, så det var ikke å anbefale, mente legen. Denne legen kom til å bli min reddende engel. Hun tok nemlig psykosesymptomene mine på alvor, og sendte meg til en ungdomspost for unge med tegn på tidlig psykose. Her er jeg enda, og har vært siden 5. januar. Nå har jeg det mye bedre, og kan ikke annet enn å smile av fremgangen min. Innimellom blir jeg dårlig, men det går fort over, og dagen etter er det glemt. Jeg er virkelig takknemlig for denne muligheten til å nå en friskere hverdag. Bare så utrolig synd at denne avdelingen skal legges ned, til fordel for en lukket akuttpost. "Sånne" som meg trenger virkelig et slikt sted, et sted hvor folk er tålmodige med tilfriskningsprosessen. En akuttpost har ikke så god tid, da de hele tiden må være beredt for å ta inn nye pasienter.  Jaja, håpet mitt er uansett at det snart nærmer seg utskrivelse, så vi får satse på det. Hadde jeg bare blitt presentert for denne avdelingen da jeg enda var i startsfasen, da hadde ting sikkert gått mye fortere, og mye unødvendig slit hadde vært unngått. Men sånn går det når noen ikke tar symptomene mine seriøst. Den dag i dag sitter jeg med en psykosediagnose, og får behandling nettopp for disse psykosesymptomene. Jeg har troen på at jeg vil lære å leve med dette. Det er absolutt ikke umulig. 

 

Trykk her for å lese DEL 1
Trykk her for å lese DEL 2 
 

2010/2011
Jeg skulle på Sandviken, Bergens "galehus". Det skremte meg. Jeg visste ingenting om stedet, annet enn én og annen vandrehistorie derfra. Sandviken var det vi tullet om når noen oppførte seg merkelig. "Han burde vært innlagt på Sandviken", sa vi, uviten om hva det egentlig ville si. Jeg var redd. Redd for å bli en av "dem". En av de syke, som trengte å være innlagt. Redd for å snakke om det som plaget meg. Redd for alt, egentlig. Men mest av alt: Jeg var redd for mammas reaksjon. 

I skrivende stund husker jeg ikke hvordan vi kom oss opp til Sandviken, men det var sikkert med taxi, venninnen min og jeg. Ja, for hun var med. Hun var min beste støttespiller den kvelden. Hun ringte mamma, etter jeg hadde blitt vist inn på rommet mitt. Det var et trist rom, men det la jeg ikke merke til engang. Jeg fikk beskjed om at jeg skulle snakke med legen på huset, noe som var vanlig prosedyre, men det kunne ta litt tid. Etter en stund var mamma der. Hun skjønte ingenting, stakkar. Hva var skjedd? Hvorfor var jeg der? Hvorfor det ene, og hvorfor det andre? Så mange spørsmål, og så utrolig vanskelig å svare på. Omsider gikk venninnen min, sånn at mamma og jeg kunne være alene. Jeg kjenner at hukommelsen svikter litt akkurat rundt den tiden, men jeg tror vi satt og pratet om hvordan jeg hadde havnet der, og om hva som skjedde i hodet mitt. Hun satt i alle fall med meg helt til legen kom, som var langt på natt. Klokken var vel nærmere ett-to, og jeg var stuptrøtt. Under denne samtalen var det nok en gang en hel haug med spørsmål, og mye av det samme som ble spurt om på legevakten. Forskjellen var at nå måtte jeg snakke selv, og at mamma satt og hørte på. Det var litt ubehagelig. Hun visste jo ingenting, og alt jeg sa ble derfor nytt for henne. Hun kunne ikke svare på spørsmål om hvordan jeg fungerte hjemme, annet enn at jeg hadde vært helt normal, og at hun ikke hadde merket noe på meg. Det er først i ettertid at det har kommet frem at de hadde merket at det var noe som ikke stemte. Men akkurat der og da hadde hun ingenting å tilføye, hun tenkte vel at oppførselen min var normal. 

Jeg var på Sandviken akuttmottak i fem dager før jeg ble overflyttet til et DPS (distriktpsykiatrisk senter) i nærheten av der jeg bodde, og hver dag kom mamma på besøk. Vi hadde lange, fine samtaler, og flere kom det til å bli utover de neste månedene. Min sykdom har virkelig brakt familien tettere sammen, og nå har jeg gode samtaler med mamma hver gang vi møtes. Det er noe jeg setter utrolig stor pris på. Før sykdommen min brøt ut, snakket jeg nesten aldri med henne, og hvert fall ikke om noe som plaget meg. Så jeg kan gå så langt å si at "ingenting er så galt at det ikke er godt for noe", og det mener jeg. Selv om sykdommen har ødelagt mye, så har det likevel kommet noe godt ut av det. 

De fem dagene jeg var på akuttmottaket, sov jeg nesten hele tiden. Jeg var så utslitt etter å ha kjempet mot stemmene så lenge, at nå fikk jeg endelig den pausen Natalia så sårt mente jeg trengte. Jeg sov og jeg sov. Jeg husker jeg var redd for å bli overflyttet til det nye stedet. Det er rart med det, men jeg hadde så smått begynt å bli vant med det lille, hvite rommet jeg hadde på akuttmottaket. Tenk om jeg ikke kom til å trives på det nye stedet, og at jeg bare ville tilbake? Men jeg ser den dag i dag, etter å ha vært på akuttmottaket en del ganger, at det ikke er noe å trakte etter. Det er, som sagt, trist og kjedelig. Ingenting er lov, og dørene er låste. Det er selvmordssikret, dvs. det finnes ingen skarpe gjenstander, og ingen knuselige ting. Det nye stedet var mye bedre.. tilsynelatende. Der fikk jeg en fantastisk kontaktperson, som jeg fortsatt savner og tenker på. Der ble jeg i to måneder, før jeg ble skrevet ut. Men etter knappe tre uker hjemme, var det rett inn igjen. Jeg hadde fått flere stemmer, og de planlagte at jeg skulle ta en overdose. Jeg var tydeligvis skrevet ut for tidlig, men det er bare sånn det er på den avdelingen; De vil ha plass til å ta inn nye hele tiden, så det er sjeldent at noen blir der lenge om gangen. Jeg ble på den avdelingen i tre måneder til, så til sammen var jeg innlagt i fem måneder på det stedet. Jeg husker ikke mye fra den tiden, for det blir sagt at jeg var veldig syk da. Familien min ser i alle fall stor forskjell på da og nå. 

... Fortsettelse følger

Trykk her for å lese DEL 1

2010
Tredje klasse var påbegynt, og stemmene var sterkere enn noen gang. Jeg var dradd i to retninger, og stod midt i mellom to ytterpunkter. Natalia ville at jeg skulle få en pause, hun mente jeg hadde alt for mye på meg. Hun likte ikke at jeg stresset sånn med skole, og ikke hadde tid til å gjøre det hun ville jeg skulle gjøre. Jeg ville selv bare fortelle noen hva som foregikk i hodet mitt, men Frida lot meg ikke. Derfor begynte Natalia å planlegge hvordan jeg kunne få en pause fra livet, uten å fortelle noen noe. Hun ville skade meg. Hun mente det var den eneste muligheten. Og jeg trodde henne. Flere ganger holdt jeg på å hoppe foran en bil, men Frida stoppet meg alltid. Til slutt tok jeg med meg to kniver på skolen. Planen var å knivstikke meg selv inne på toalettet.. Men så langt kom jeg aldri. Jeg hadde ikke kommet til timen denne dagen, bare gått rett inn på toalettet. Dette bekymret bestevenninnen min. Hun visste at jeg alltid kom presist, så hun sendte meg en melding. Dette kom til å bli redningen min. Jeg var ærlig og skrev at jeg hadde stengt meg inne på toalettet. Da skjønte hun at det var noe alvorlig gale, og kom med én gang. Da jeg så henne, brast jeg ut i gråt. Jeg tror ikke det hadde gått opp for meg hvor syke handlingene mine var, før jeg så henne. Jeg gråt lenge i armene hennes, og fortalte henne hvilke planer Natalia hadde lagt for meg. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, men det visste hun. 

Vi dro rett fra skolen og tok første buss inn til byen. Vi skulle på legevakten. På dette tidspunktet var jeg helt borte, og klarte ikke å ta innover meg hva som faktisk var i ferd med å skje. Den første vi møtte, var en dame fra livskrisehjelpen. Hun hadde mange slags spørsmål som jeg ikke klarte å svare på. Da tok venninnen min ansvar, og forklarte hvordan ting stod til. Innimellom måtte jeg bekrefte at det hun sa var riktig. Og det var det. Alt hun sa stemte med mine opplevelser, takket være at jeg tidligere hadde fortalt henne om stemmene som bodde i hodet mitt. Hadde hun ikke visst dette, hadde vi nok ikke kommet noen vei på legevakten. Hun visste alt om meg, og kjente meg bedre enn noen andre. Jeg kan ikke få takket henne nok for hva hun gjorde for meg den dagen. For det var ikke bare denne damen vi skulle snakke med. Vi ble sendt videre til en psykolog, og så en lege. Til slutt ble det bestemt at jeg skulle legges inn på et psykiatrisk sykehus. Jeg tror jeg aldri har vært så redd i hele mitt liv. 

... Fortsettelse følger

Nå tenkte jeg å fortelle dere hvordan jeg havnet i psykiatrien for første gang. Men for å få riktig forståelse, tar jeg også med litt av forhistorien. 

2008
Jeg gikk i første klasse på videregående. Venninnene jeg hadde gått på skole med i ti år, hadde valgt andre skoler enn meg, og jeg var den eneste som valgte en skole der jeg ikke kjente noen fra før. Dette var imidlertid noe jeg ikke hadde noe problem med, jeg synes det bare var kjekt å få nytt bekjentskap. Jeg var kommet inn på dramalinjen, og var strålende fornøyd med det. Jeg er en utadvendt jente, og jeg fikk fort mange venner. Jeg var lykkelig. Jeg gledet meg til å gå på skolen hver dag, takket være de fantastiske medelevene mine, og den generelt fantastiske skolen. I løpet av det første halvåret, fikk jeg god kontakt med en jente i klassen, som over natten ble bestevenninnen min. Det var noe med henne som gjorde at jeg følte jeg hadde kjent henne for alltid. Det var så utrolig lett å prate med henne, og hun var klassens lille solstråle. Alle likte henne, for hun var rene humørsprederen. Sprø var hun også, noe jeg elsket. Endelig hadde jeg noen jeg kunne være meg selv rundt, og jeg følte meg priviligert som hadde en venninne som henne. Livet var topp, helt til noe uventet snudde opp ned på tilværelsen min. Lærerinnen min kalte meg inn på elevsamtale, hvor hun fortalte at hun trodde det var noe som plaget meg. En så livsglad jente som smilte hele tiden, måtte jo ha noe å skjule. Det gikk faktisk ikke an å være i så godt humør hele tiden. Jeg bare lo av det hele, og sa at hun ikke hadde noe å bekymre seg over; jeg hadde det fint(...) Hun trodde ikke på meg. 

2009
Jeg har alltid stresset litt ekstra med skolen, fordi jeg alltid har prøvd å oppnå de beste karakterene. Allerede på ungdomsskolen, fikk jeg beskjed av læreren min at jeg måtte ta det litt ro, ellers ville jeg komme til å bli utbrent innen jeg fylte 18 år. Han skulle bare visst hvor rett han hadde. Jeg gruet meg alltid til prøver, og jeg følte aldri jeg hadde lest nok. Etter hvert begynte jeg å bli fysisk dårlig når jeg skulle ha prøver, og etter å ha både besvimt og kastet opp, tok den samme lærerinnen som hadde vist bekymring i 1. klasse, kontakt med meg. Hun synes dette var gått for langt, og at nå måtte jeg faktisk prate om det som egentlig plaget meg. Det tok maange samtaler før hun i det hele tatt fikk noe ut av meg, men jeg innrømmet aldri hva som var det egentlige problemet. Hun sendte meg til helsesøster, og jeg begynte å ha samtale med lærerinnen min én gang i uken. Stadig prøvde hun å dra sannheten ut av meg, men jeg var taus som i graven. Ingen visste hemmeligheten jeg bar på, unntatt én eneste person; verdens beste venninne (som jeg nevnte tidligere i teksten). Hun visste mye mer om meg enn jeg visste om meg selv. Jeg vet faktisk ikke hvordan jeg skulle klart meg uten henne, noe jeg også kommer tilbake til senere. Etter noen samtaler med lærerinnen, tok hun kontakt med en venninne som var psykolog. Hun mente nemlig jeg hadde symptomer på dissosiasjon, etter jeg hadde fortalt at jeg ikke kunne erindre at jeg hadde vært på skolen, når jeg helt klart hadde vært det. Etter å ha snakket med psykologvenninnen sin, fortalte hun meg at hun ville sende meg til en psykolog, noe jeg følte jeg ikke hadde behov for. Men hun klarte å overtale meg, men allerede etter første møte med psykologen, fant jeg ut at det ikke var noe for meg. Dette fortalte jeg til lærerinnen, og jeg tror hun ble litt oppgitt. Hun ville jo så gjerne hjelpe meg. Hun skjønte at jeg satt inne med mye mer enn det jeg fortalte, og at jeg trengte noen å si det til. Hun tilbød hun seg å være med på neste samtale med psykologen, sånn at hun kunne fortelle litt om sine egne obervasjoner rundt meg. Hun var heller ikke særlig begeistret for denne psykologen, så vi fortsatte heller med våre ukentlige samtaler. Noe jeg satt utrolig stor pris på. Hun lyttet, forstod, kom med råd og var der for meg hele tiden. Dette er den samme lærerinnen som besøker meg på avdelingen den dag i dag. Jeg kunne ikke vært mer takknemlig. 

I andre halvår av 2. klasse, fant jeg ut av hva det var som foregikk oppi hodet mitt, og jeg fortalte det til venninnen min. Det som før hadde vært kaos jeg ikke kunne sette fingeren på, var nå helt klart to stemmer i hodet som styrte hva jeg skulle si og gjøre. Natalia og Frida. Den sprøe Natalia som ville finne på masse sprell, og den mer irriterte og innadvendte Frida, som ikke ville jeg skulle snakke om problemer i det hele tatt. Hun er grunnen til at jeg fortsatt sliter med å snakke åpent med folk. Jeg får rett og slett ikke lov, fordi jeg ikke skal innrømme at jeg har problemer. I Fridas verden er jeg svak om jeg snakker om det. Natalia er glad i all slags oppmerksomhet, så hun har ingenting i mot å bli snakket om. Natalia hjalp til når jeg fortalte dette til venninnen min. Vi satt lenge og pratet om hvordan disse to stemmene regjerte i hodet mitt, hva de mente, og hva de sa til meg. Jeg er glad jeg fortalte det til venninnen min på et så tidlig stadium, for etter hvert ble jeg mer og mer styrt av stemmene, og det ble derfor vanskeligere og vanskeligere å snakke om dem... 

... Fortsettelse følger
 

Jeg har sittet litt på min høye hest i det siste, og sagt hvor mye jeg gleder meg til utskrivelse og hvor klar jeg er. Men nå merker jeg at jeg begynner å få litt kalde føtter. Jeg har snart vært innlagt i fem måneder, og har derfor blitt rimelig vant med denne tilværelsen. Hvordan vil jeg klare meg hjemme, uten dette sikkerhetsnettet jeg har rundt meg? Det er lett å si at jeg ser frem til å bli skrevet ut når jeg fortsatt er innlagt, og når det fortsatt er en stund til. Verre blir det når det blir omgjort til handling.  

Jeg snakket litt med behandleren min i dag, og da virket det ikke som om hun hadde tenkt å skrive meg ut med det første. Men saken er den at denne avdelingen skal flytte om noen uker, og blir da en lukket akkuttpost istedet. Jeg har egentlig ikke lyst til å være med når denne avdelingen flytter, for jeg har ikke noe behov for stengte dører og strengere regimer. Jeg tror jeg har innsett at det ikke er lenge til utskrivelse, og at det er derfor disse tvilstankene har dukket opp. Men jeg tror jeg skal klare det, jeg vil bare ikke bli skrevet ut for tidlig, sånn at det blir rett inn igjen. Planen har hele tiden vært at jeg skal være her til skoleslutt, og det er jo etter eksamene som er midt i juni, noe som faktisk betyr at jeg må være med når denne posten flytter likevel. Jeg kjenner at det stresser meg litt. Men må man, så må man. Egentlig må jeg ingenting, men jeg vil være klar når jeg først skal skrives ut. Klar for å være hjemme, og klar for å møte de utfordringene som venter. Akkurat nå føler jeg meg ikke sterk nok. Men hvem vet? Kanskje det skjer underverker på disse ukene.. 

I dag sov jeg helt til vaktskiftet, og det er i tre-tiden. Eller jeg våknet egentlig før, men orket bare ikke å gå ut av sengen før det var blitt langt på dag. Er sjelden jeg sover så lenge. Jeg tror faktisk jeg hadde en liten blackout i går, for da jeg våknet i dag, var jeg kjempetrøtt og sliten, og husket ingenting. Fikk beskjed om at jeg hadde vært fjern og at jeg hadde hatt snøvlende tale. Heldigvis skjedde det ikke noe videre utover det. Før når dette har skjedd, har jeg blant annet sittet meg ned i snøen, og gått i fjellet midt på natten. Så det kan være veldig farlig når sånt skjer. Heldigvis har vi nattevakter som passer på. 

Egentlig har jeg ikke mer å si om denne dagen. Den har vært kjedelig, og ferdig med det. Dro på butikken bare for å ha noe å gjøre, men det var ingenting jeg ville ha. Angrer litt på det nå, for nå fikk jeg lyst på IFA. Men det får jeg bare klare meg uten, gitt. Har sjokomelk, så da er jeg litt reddet. Prekast. 

Akkurat nå kjenner jeg på en god følelse. Radioen står på, og jeg synger med der jeg kan. Det er godstemning. I tillegg har jeg hatt en relativ stabil uke, og satser på en like fin uke denne uken også, selv om jeg er forberedt på at det vil bli svingninger. Men det er greit, har jeg funnet ut. Jeg ser ikke lenger på dårlige dager som nedturer, men bare en del av en prosess for å bli frisk. Selv om jeg vet at min sykdom går i bølger, så er jeg sikker på at jeg vil lære meg å leve med symptomene. Aller helst ser jeg jo at symptomene blir mindre og sjeldnere, noe de faktisk har i det siste. Selv om noen dager er dårlige enn andre, så merker jeg at oppturene liksom veier opp for nedturene, så alt i alt har jeg det mye bedre. 

Nå har jeg begynt å øve meg på å være litt mer hjemme, så det nærmer seg vel utskrivelse snart. I den anledning har jeg vært på overnattingsperm i helgen, noe som gikk veldig bra. Hadde en koselig kveld med barndomsvenninnene mine, og jeg kjente det var deilig å være litt sosial igjen. Venninnen jeg var hos, bor rett ved siden av mamma, så jeg overnattet derfor hos henne istedenfor hos mine besteforeldre, hvor jeg bor når jeg ikke er innlagt. Mamma var alene hjemme, så vi satt til langt på natt og bare snakket om løst og fast. Det synes jeg var veldig godt. Mamma og jeg har ikke alltid hatt like god kommunikasjon, men etter jeg ble syk, har det blitt mye bedre. Det er virkelig noe jeg setter pris på.

På søndagen ble jeg kjørt tilbake til avdelingen, men i det samme jeg kom, kjente jeg på en dårlig følelse, og da skjønte jeg at jeg ikke kunne være der likevel. Derfor ringte jeg morfar, for å få ham til å hente meg igjen. Jeg tilbringte derfor søndagstimene hjemme hos mine besteforeldre, før jeg ble kjørt tilbake igjen i åttetiden. Jeg ser egentlig på dette som veldig positivt. Det viser bare at jeg føler meg såpass trygg hjemme at jeg faktisk foretrekker å være der fremfor å være her på avdelingen. Jeg tror jeg begynner å forberede meg selv på livet utenfor disse fire veggene, og ingenting er bedre enn det. Jeg må jo faktisk lære meg å leve i andre omgivelser ute i det "virkelige" liv, og jeg tror jeg er på god vei. Kjenner egentlig at jeg gleder meg litt til å bli skrevet ut, man blir jo lei av å være under slike forhold alt for lenge.

Det er på dager som denne jeg skulle ønske jeg var frisk. Da hadde jeg sluppet å være innlagt. Jeg savner tiden da jeg gikk på skolen, da jeg faktisk hadde et sosialt liv. Innimellom ble jeg med noen hjem, andre ganger satte vi oss på en kafé i byen. Det var tider, det. Tider jeg gjerne skulle hatt tilbake. Men det er nå en gang sånn at det ikke er slik ting fungerer. Fortid er fortid, og det er viktig å fokusere på dagen i dag. Men problemet er at dagen i dag ikke har vært så grei, og da er det lett for å lengte tilbake til bedre tider. Jeg må bare si til meg selv at jeg må prøve å fokusere på fremtiden. Den gode fremtiden jeg har i vente. Alt det kjekke jeg har foran meg, som bare venter på at jeg skal bli frisk nok til å gjennomføre. Jeg har alltid sagt at minnene er det mest dyrebare vi har. Derfor skal jeg skape mange gode minner sammen med dem jeg er glad i. Jeg har absolutt noe å se frem til. Om ikke lenge er jeg klar til å begynne å leve igjen. Livet mitt skal om en liten stund settes på "play", og da skal jeg ta igjen det tapte. Jeg skal leve for meg, og jeg skal leve mitt liv til det fulleste. Det er planen. Jeg får kanskje aldri de to årene tilbake, men jeg kan utnytte de nye erfaringene jeg nå sitter inne med, og leve et så godt liv som mulig. Det skal bli bra.

Ellers har jeg vært hos frisøren og shinet meg i dag, noe som absolutt var på tide. Jeg stusset håret og farget det rødt. Sist gang gjorde jeg det selv, så nå var det kanskje lurt å overlate ansvaret til noen profesjonelle. Jeg ble i alle fall strålende fornøyd. Føler meg som en helt ny jente, og det er jo godt i seg selv, med tanke på hvilken situasjon jeg er i. Jeg elsker forandringer. Føler meg så fresh etterpå. Så nå er utfordringen å holde det ved like. Kanskje jeg burde spandere på meg noen gode hårprodukter når jeg først er i gang. Vi får se. 

Medlidenhetslatter

Det er fælt å innrømme det, men er det noe jeg gjør ganske ofte, så er det å le med folk for at de skal føle seg bedre. Dette er gjerne i situasjoner jeg ikke aner hva det prates om, eller rett og slett om noen sier noe som overhodet ikke er morsomt. Jeg ler, men kun for å være snill. Jeg får faktisk dårlig samvittighet om noen ler alene, derfor velger jeg å holde dem med selskap, selv om jeg ikke synes det er morsomt i det hele tatt. Jeg har tenkt litt på dette, og spørsmålet jeg stiller meg selv er: Er jeg feig og "falsk", eller er dette bare snakk om normal høflighet? Jeg mener, det er jo sikkert lett å avsløre meg, så er det da fornærmende, eller vil folk sette pris på det? Hva sier dere?

I morgen er det atter en gang tid for et samarbeidsmøte med familie og behandler. Kjenner jeg gruer meg litt. Vet ikke hvorfor, men det kan være fordi behandleren har nevnt at vi skal snakke om diagnose. Det er litt skummelt. Jeg har prøvd å holde det skjult en stund, men nå har jeg heldigvis forberedt mamma på hva som kommer, noe hun har ført videre til mine besteforeldre, så det skal ikke komme noen overraskelser i morgen. Likevel er det litt ubehagelig at vi skal snakke om meg og hva som feiler meg. Det blir så nært, på en måte. Så imtimt og personlig, om jeg kan si det slik.

I helgen var min mor og mine besteforeldre på et pårørendeseminar, der de fikk en del a-ha-opplevelser rundt dette med min sykdom. De har prøvd å lese mye på nettet, men der følte de ikke at de fikk så mange svar, noe de til motsetning fikk på dette seminaret. På møtet i morgen vil de få anledning til å spørre behandler mer rundt dette temaet. Om meg og min sykdom. Hva som feiler meg og hvorfor. Jeg gruer meg. Men på en annen side er jeg glad for at de har den forståelsen de har, og at de viser det engasjementet som de gjør. Det at de har spørsmål om min sykdom, viser jo bare at de bryr seg. Mamma har til og med kjøpt en lærebok som leger og psykologer bruker i utdannelsen sin, bare for å vite mer om hva hun skal gjøre, og hvordan hun kan støtte meg best mulig. Jeg er så glad i mammaen min. Hun har virkelig vært en god støtte oppi det hele. Mine besteforeldre også, for all del. Jeg er utrolig heldig som har en så fantastisk familie. Jeg hadde nok ikke klart det uten dem. De har vært med meg i nedturene (selv om jeg da prøvde å skyve dem litt vekk i frykt for å såre dem) og de er nå med meg i oppturene. Mamma sier alltid at dette har vært en lærerrik ferd, og at vi vil komme styrket ut av det. Det tror jeg også. Vi får et helt nytt perspektiv på livet etter en slik opplevelse. Små problemer blir bare bagateller i det store bildet, og vi lærer å ikke ta livet for gitt. Er det ikke dette som kalles hell i uhell? 

I dag opplevde jeg noe stort. Jeg klarte å ta kontrollen. Jeg klarte å høre på hva jeg selv ville, og ikke hva stemmene ville. Denne gangen ville de ha meg til å gjøre noe dumt, og som vanlig var jeg klar for å gjøre det, fordi jeg er ikke vant med å gjøre noe av fri vilje. Nesten alt er stemmestyrt. Men akkurat i dag var jeg sterkest. Jeg dro frem min indre viljestyrke, og nektet å la meg styre av stemmer som vil meg vondt. For jeg innser det nå; de vil meg ikke noe godt. Selv om de sier at de vil hjelpe meg og at alt er i beste mening, så vet jeg nå at det ikke er sant. De prøver å bryte meg ned, men nå er det på tide at jeg står opp for meg selv. Jeg vil ikke bli herset med. Jeg skal bygge meg opp, slik at jeg en dag klarer å bekjempe dem, slik at jeg en dag ikke trenger dem, og slik at jeg en dag klarer å bli Martine igjen. Dette var et stort fremskritt for meg, og et stort steg i riktig retning på veien mot å bli frisk. I dag har jeg grunn til å smile. 

Tre bokstaver.
T, O og M.
Tom

Tom for ord. Tom for tanker. Tom for følelser. 

Jeg går i vakuum. Jeg kjenner ingen glede. Ingen sorg. Jeg klarer ikke tenke skikkelig. Jeg er ikke lenger meg. Dagene flyr av gårde, og jeg står bare på siden og ser på, jeg deltar ikke. Jeg føler meg umenneskelig. Hjernen min har koblet ut, jeg får ikke kontakt med meg selv. Alt er kaos, og jeg vet ikke lenger hva som er opp eller ned. Jeg får ikke mye ut av behandlingen når det er sånn som dette. Jeg klarer ikke å hjelpe meg selv når jeg har det sånn som jeg har det nå.

Jeg har hatt det slik lenge, det har bare ikke gått opp for meg før nå nettopp. Og nå når jeg er klar over det, klarer jeg ikke å tenke på noe annet. Jeg har funnet ut at det må være medisinene. Medisinene gjør at stemmene blir svakere, noe som gjør at jeg blir mer ensom. Jeg er vant til å ha noen å prate med, noen som har en mening om noe. Jeg er vant til at andre tar avgjørelser for meg, og når stemmene blir svakere, blir også jeg svakere. Jeg er ingen uten dem, fordi jeg er så vant med at de har hatt styringen. I tillegg er likegyldighet en av bivirkningene på medisinene jeg går på. Eller, det vet jeg egentlig ikke sikkert, men jeg skylder på medisinen for at jeg er så tom i hodet. Noen ganger er det så ekstremt at jeg ikke klarer å fullføre en påbegynt setning før jeg har glemt hva det var jeg skulle si. 

Jeg gleder meg til den dagen jeg ikke trenger medisiner mer. 

Tenkte jeg skulle gi en rask oppdatering på hvordan helgen min var - jeg hadde jo min aller første overnattingsperm på flere måneder. Jeg var egentlig veldig positiv til denne overnattingen, og jeg fikk i tillegg skryt for at jeg turde å utfordre meg på det området. Men jeg fikk også høre hvor utrolig viktig det var at jeg kom tilbake om jeg ble dårlig, og det var jo i grunn planen hele veien. 
Jeg hadde det utrolig koselig, helt til kvelden kom. Da begynte symptomene så smått å snike seg på. Heldigvis hadde jeg med meg ekstramedisin, så da vi skulle legge oss, tok jeg dem i håp om å få en grei natt. Symptomene bedret seg, men tror dere jeg fikk sove da..? Jeg lå våken hele natten og tenkte egentlig bare at jeg burde komme meg tilbake til avdelingen. Men det var jo lettere sagt enn gjort. Heldigvis hjalp medisinen, ellers vet jeg ikke hva som hadde skjedd. Altså, det hadde sikkert ikke skjedd noe, men det hadde nok vært hakket mer uutholdelig å være der. Men sett bort i fra dette, så hadde jeg en utrolig koselig dag sammen med venninnen min, og selv om det ikke gikk helt knirkefritt, er jeg likevel glad jeg prøvde. Så nå sitter jeg med en erfaring rikere, og vet at det kanskje ikke er så lurt med overnattingspermer nå med det første. I så fall må det bli hos mine besteforeldre, da de etter hvert har lært seg hvordan de skal håndtere det om jeg blir dårlig, og der muligheten for å bli kjørt hjem hvor tid som helst på døgnet er tilstede. 

Her sitter jeg, da, og smiler for meg selv. Ute er det atter en gårværsdag, men her inne skinner solen. Musikken står på, det er varmt og godt, og så dufter det av de gode vaniljelysene mine. I tillegg skjer det noe spesielt på lørdag. Da skal jeg ha min aller første overnattingsperm siden jeg kom hit 5. januar. Jeg både gleder og gruer meg. Mormor og morfar reiser til syden i morgen, så det er ikke hos dem jeg skal overnatte. Jeg skal faktisk overnatte på hotell med en venninne. Var litt redd jeg ikke skulle få lov, siden det er første gangen og ikke hjemme hos mormor og morfar. Men i går var jeg heldig, for da jobbet den pleieren som var med på forrige møte med behandleren, og på det møtet sa behandleren at jeg måtte begynne å øve meg litt på overnattinger hjemme. Jeg tror egentlig ikke jeg hadde fått lov om behandleren min var på jobb, men da utnytter jeg muligheten når hun har ferie. Jeg fikk i alle fall lov av pleieren, og det er det som teller akkurat nå. Jeg sa ikke at vi skulle bo på hotell, da. Jeg sa jeg skulle overnatte hos venninnen min. En liten hvit løgn til egen fordel. Jeg tror det pleierne er mest redd for er at jeg skal bli dårlig mens jeg er der, men da sa jeg bare at jeg skulle komme tilbake. Så det skal gå fint. Får med meg litt ekstramedisin, så da skal det ikke være noe problem. Jeg tror det blir bra, jeg. Håper det :)

Hallo!

Nå er påsken i hus. Pyntet for en liten stund siden, men i dag fylte jeg skålen med påskesnop, det er først da man kan si det er påske. Elsker alle høytider. Er ett eller annet med meg og tradisjoner. Kan ikke være dem foruten.  

Tror behandleren min har ferie, så det er veldig lite som skjer på den fronten akkurat nå. Sist jeg snakket med henne anbefalte hun meg å prøve å være litt sosial og komme litt vekk fra avdelingen. Det var før jeg ble så dårlig. Hadde noen tunge dager sist uke, så da ble jeg holdt igjen og fikk ikke lov å gå ut. Måtte ha følge og hele pakken. Men nå går det bedre. Krysser fingrene for en fin uke. 

Bare masse kos på avdelingen for tiden. Vi ser film nesten hver kveld, og nå har vi akkurat ledd oss ihjel av Linn Skåber i "Hjerte til hjerte". Ah, den damen altså, hun er genial. Gjør ikke noe å være innlagt når vi gjør det så koselig. Var innlagt i fjor på denne tiden også, men det er helt greit, føler ikke jeg går glipp av noe. Er uansett ikke et hyttemenneske, men det er jo litt rart med det: når du ikke kan få det, så vil du plutselig ha det. Men men, det går fint. 

Onsdagen var ufattelig koselig. Nå går jeg egentlig bare og venter på bildene til mormor. Angrer nesten på at jeg ikke tok noen selv, men jeg kan ikke stole på kameraet mitt. Det er ett eller annet som tuller seg med innstillingene slik at bildene enten blir uklare eller alt for lyse. Dumme kamera. Jaja, mormor har hvert fall litt bildebevis.

Etter filmen var som sagt premierefest og der var det selvsagt mange kjente. Trond Espen var jo selv regissør på denne filmen, så han var jo der. Og han var god i gassen, må jeg si. Jøje meg! Han sa en del ting til mormor som jeg ikke skal nevne her på bloggen, men mormor hadde drukket, så hun tok alt med et smil. Det var ikke noe frekt, eller noe, bare litt vulgært.

Mormor er en omgjengelig dame, så hun kom i prat med de fleste. Jeg måtte jo nesten le når hun skulle ta bilde med Gunnar Staalesen. Hun kjenner ikke til bøkene i det hele tatt, så før hun gikk bort til ham spurte hun meg hva bøkene i korte trekk handlet om. Prostitusjon og dop, sa jeg. Så jeg lurer på hvordan den samtalen gikk for seg. Jeg hørte ikke så mye, siden jeg stod og pratet med en av produsentene. Det vil si at det ikke ble så mye prat, fordi han er dansk, og det forstår jeg overhode ikke. Pinlig.

Festen ble mye gøyere når mormor var med. Hadde det ikke vært for at hun er en fantastisk morsom dame, hadde jeg blitt ganske flau. Spesielt på turen hjem igjen. Mormor kom i snakk med noen på min alder, noen gutter, og de ble så fascinert av henne at de ville ha henne med på byn. Og de sang og de hoiet og de hadde det veldig artig. Jeg må si jeg følte meg som den voksne akkurat der og da. Mormor opp på fanget deres og hele pakken. Nei, jeg er glad mormor var med, hun lager liv hvor hen hun ferdes. Så for å oppsummere: Det var en vellykket aften. Skål, mormor!  

EDIT: Lagt inn bildene fra festen

Dette har vært en deilig dag: Nok en prøve overstått, fint vær i Bergen by og besøk av en tidligere lærer. Jeg er storfornøyd. I tillegg avlyste min kjære venninne morgendagens kinopremiere, så da valgte jeg å ta med min kjære mormor. Har jeg to billetter, så har jeg to billetter. Mormor har så smått hintet til at hun skulle ønske det var henne som skulle være med når jeg har snakket om det. Så, da venninnen avlyste, så jeg på det som rett og rimelig å ta med mormor. Hun ble hoppende glad, og ingenting er bedre enn å glede mormor. På én måte var det litt greit at venninnen min avlyste, for vi hadde nemlig planlagt å booke hotell og ta et vorspiel der først og så overnatte der etterpå, men ettersom jeg verken får overnattingsperm eller drikke alkohol, ville jo alt gått i vasken. Så da blir det heller en rolig kveld og mingling med kjentfolk. Ser ikke på dét som et nederlag, ikke i det hele tatt. Nå blir kameraet ladet, så kanskje det blir noen bilder i løpet av kvelden? Jeg gleder meg hvert fall veldig til å treffe folket igjen, er jo ett og et halvt år siden sist jeg så dem. Tomler opp for en fin morgendag. 

Et bilde fra innspillingen av Skriften på veggen. Her er jeg Eva Beate, og i denne scenen skulle jeg dø av overdose. Tragisk.  

Er det meg??

Ok. Dette skal bli et kort innlegg. 

Jeg vil bare takke alle som har stemt på meg, for nå ligger jeg faktisk på førsteplass, og ligger godt an til å bli "Veum-damen". 

Dette blir siste gang jeg oppfordrer leserne mine til å stemme på meg, så har du ikke gjort det enda, så ber jeg deg om å gjøre meg den tjenesten. Det tar ikke mer enn ti sekunder. Det er veldig enkelt, bare trykk her og stem på Martine Johansen. 

På forhånd: Tusen takk! 

Stort kyss fra Martine

I love you all ♥

Hei alle søte lesere! 

Det jeg har tenkt å si nå har jeg egentlig holdt litt hemmelig på bloggen, men akkurat denne gang er det en litt spesiell situasjon. Så her kommer det:

Jeg spilte nemlig i den syvende filmen om Varg Veum (Skriften på veggen), og nå er jeg nominert til en av Veum-damene. Hadde derfor vært supert om dere gikk inn på BA sin nettavis og stemte på meg, det hadde jeg satt veldig stor pris på. Jeg liker egentlig ikke å be folk om å stemme på meg, men nå ligger jeg på tredjeplass og det er utrolig spennende. Hadde blitt superglad om du gikk inn og stemte. Så, vil du gjøre meg den tjenesten?
Da hadde du vært en engel ♥

>HER< er link til hvor du kan stemme på Martine Johansen : )

Trond Espen, meg, Eivind (spilte min far), Lene, Petronella (spilte min mor), Stefan (regissør) og Silje (produsent)
Dette bildet ble tatt under en pressekonferanse der det var mange aviser og journalister som intervjuet oss.

Meg og Trond Espen på premieren i Bergen

Fikk penger av mamma i går etter en vel gjennomført muntlig presentasjon av særemnet, så da bar det av sted på nok en shoppingtur med mormor. Det ble ikke så mye denne gangen, men jeg er veldig fornøyd med det jeg kjøpte. Har blant annet fått en ny favorittgenser, ikke bare fordi den er ny, men fordi den er rå. Litt sånn 80-tallsstil, which is awesome! Kjøpte også et lite festantrekk. Fikk nemlig invitasjon til den siste Varg Veum premieren, med premierefest etterpå, så dit tenkte jeg meg på onsdag. Har fått invitasjoner til alle filmene egentlig, men noen ganger var premieren i Oslo, og andre ganger var jeg ikke i form. Men denne gangen passet det meg midt i blinken. Har forresten bestilt meg grønne linser til å matche antrekket, så ikke si at jeg ikke er gjennomført 8-) 

Me gusta
 

Du vet den følelsen når du tror du har mistet alt arbeidet ditt rett før det skal fremføres?
Ikke?
Men det har jeg. Og det er helt forferdelig. Ubeskrivelig grusomt. Det var like før jeg gjorde noe drastisk, som å knuse noe, slenge pc-en i veggen, kaste stolen ut vinduet og slik fortsetter det. Heldigvis skjedde ingenting av dette, da jeg omsider fant arbeidet mitt igjen. Åh, så lettet man blir da. Så lettet at man bare må uttrykke seg om det. La noen få vite det, selv om det er aldri så uinteressant. Så nå ble dere mine ofre. Håper dere tilgir meg. 

Men er det ikke det ene, så er det vel det andre. Leste nettopp gjennom oppgaven min, og fikk meg litt av en overraskelse da jeg oppdaget at den var alt for lang. Type dobbelt så lang som den burde være. Har kuttet litt, men det er langt i fra nok. Men jeg kan rett og slett ikke kutte mer, da blir ikke oppgaven noe bra. Da forsvinner hovedessensen og beviset på at jeg klarer å tenke selv. Nei, jeg får heller bare ha det som jeg har det, og satse på at læreren ikke er alt for hard mot meg. Klarer sikkert uansett å grine meg til en god karakter, ettersom jeg har et litt spesielt handicap.

Picception

Ønsk meg lykke til, da dere :)

I dag fikk jeg faktisk skryt av behandleren etter samtalen vår. Hun sa det var bra at jeg snakket så mye. Går ut i fra at jeg vanligvis er ganske stille, så det ser vel hun på som et fremskritt.
Helgen har ikke vært den beste. Tror det har mye med at jeg ikke fikk komme hjem til mormor og morfar slik jeg pleier. Men jeg fikk vært litt hos mamma, jeg har fått gått tur med hunden min, og sist, men ikke minst, jeg hadde en kjempekoselig dag sammen med de fineste vennene i går. En kompis skal i militæret i morgen, så det ble en slags avskjedssammenkomst for ham.
Jeg har forresten, sammen med nattevakten, funnet ut at det ikke er så lurt å være med så mange om gangen enda, da jeg fort blir sliten av det. Jeg er derfor glad jeg valgte å ikke dra på innflytningsfest til en i klassen på lørdag. Det hadde kanskje blitt for mange inntrykk. Jeg er mer sårbar for plagene når jeg er sliten, så det gjelder å sette grenser for hva jeg kan gjøre og hvem jeg kan være sammen med. Men gårsdagen var i alle fall hyggelig, så jeg slenger med et bilde av gjengen. 

.. når du spiller backgammon med pc-en og den jukser!! Jeg lover dere, hver gang får den akkurat det den trenger for å flytte brikkene. Jeg har ikke vunnet en eneste gang. Så her sitter jeg, med frustrasjonen tytende ut av ørene, og skriker til pc-en. Dårlig taper, sa du? Nei, ikke denne jenten. 

Denne uken er litt deilig, for jeg har ingen samtaler siden behandleren er på kurs. Jeg vet jo at det er disse samtalene som skal være med på å gjøre meg bedre, men noen ganger kan de være så krevende at jeg nærmest gruer meg. Så det eneste jeg har gruet meg til denne uken, er prøven jeg hadde i går, så resten av uken kan jeg bare slappe av. Jeg tror faktisk prøven gikk bra, jeg svarte i hvert fall på alle spørsmålene, noe som for meg er bra uansett. Jeg har nå fått den ut av verden, så det hjelper jo veldig. I tillegg ble jeg helt ferdig med særemnet i dag, så nå gjenstår bare å pugge den og så fremføre. Det er ikke så gale. Tror ikke læreren jeg har er så veldig streng heller. Hun har hvert fall bare gitt meg ros på det jeg har vist henne. 

Mormor og morfar reiser til Stavanger i morgen, så da benyttet jeg denne dagen til å være litt hjemme, og det var utrolig godt. Fikk en ordentlig prat med mormor. Hun fortalte hvor glad hun er for å se meg om dagene, fordi hun synes jeg ser så godt ut og at jeg virker så mye piggere enn jeg gjorde for bare noen uker siden. Det er jo utrolig godt å høre. Hun er en av dem som har lidd mye under sykdomsperioden min, så at hun sier noe sånt, gleder meg veldig. Vi snakket også om hvor langt nede jeg var før jeg ble innlagt her og hvor stor fremgang jeg har hatt til nå. Det er helt ufattelig at alt jeg ville var å dø. Det blir litt fjernt for meg nå, for nå er det helt motsatt. Alt jeg vil nå er å leve livet. Oppleve alt det gode det har å by på, og det gleder jeg meg til. Jeg gleder meg til å begynne å leve igjen. Så for alle der ute som har det vanskelig: Det blir bedre! Jeg trodde ikke på det selv, men nå er jeg et levende bevis på det. Det er lenge siden jeg har hatt det så bra som jeg har nå. Jeg vet at det kommer til å svinge, men akkurat i dag er jeg lykkelig. Og det holder i massevis. 

I dag stod jeg opp ekstra tidlig for å lese til prøven jeg skulle ha i dag. Det viste seg imidlertid 
at jeg ikke skulle ha prøven før i morgen, så da kunne jeg slappe av, og tilbringe morgentimene
på facebook istedet. Jeg må faktisk innrømme at jeg føler meg i mye bedre humør nå
som jeg har stått opp til en fornuftig tid, enn om jeg hadde ligget og dradd meg til rundt 11,
slik jeg pleier. Man kaster bort så mye verdifull tid når man sover. Det verste var at jeg våknet
før klokken ringte, og det til tross for at jeg hadde en litt slitsom natt, og la meg derfor senere
enn jeg vanligvis gjør. Men nå er jeg våken, glad og klar for å ta fatt på en ny dag.  

Ha en vidunderlig dag, alle der ute! 

I dag er det leksedag. Det er kun i helgen jeg har mulighet til å gjøre lekser, ettersom jeg ikke orker å gjøre noe i ukedagene, utenom undervisningen jeg har. Og med helgen mener jeg søndag, litt fordi det er trist å sitte med lekser på en lørdag, og mest fordi jeg vil bruke lørdagen til hjemmebesøk.

Nå må jeg prøve å prioritere litt skole, siden jeg har to prøver neste uke. Egentlig har jeg veldig lite overskudd til alt som heter skole, lekser og undervisning, fordi konsentrasjonen streiker, men jeg prøver å si til meg selv at det bare er noen måneder igjen, og at jeg da er fri til å gjøre akkurat hva jeg vil. Mormor har sagt at vi skal bestille en London-tur med det samme jeg er ferdig, så det er jo absolutt noe å se frem til. Det er det jeg må jobbe mot. Det som blir motivasjonen til å fullføre skolen. I tillegg snakker vi litt om å dra til Spania for et tre måneders opphold når jeg blir skrevet ut herfra. Det blir på en måte feiringen av at jeg har blitt frisk, forhåpentligvis. Så, jeg har mye spennende på programmet, men først må helsen være i orden, og så må skolen være fullført. Men det er vel ingen sak? 

Skål - for en bedre fremtid! 
 

Jeg tror dette gufne været setter meg litt ut av spill. I dag klarte jeg ikke undervisning, så den måtte jeg bare avlyse. Jeg har kjent siden jeg stod opp at jeg ikke kom til å være i form for noe undervisning i det hele tatt. Jeg visste at jeg ikke kom til å klare å konsentrere meg nok, og da var det liten vits. Ikke klarer jeg å snakke med kontakten min om det som plager meg heller. Jeg fikk bare sagt at det ikke var så lurt at hun pratet til meg i dag. Jeg vil egentlig bare isolere meg, og la dagen gå sin gang uten at jeg tar del i den. Jeg føler meg fæl og ekkel og sliten. Jeg har rett og slett mistet piffen. Jeg prøvde å gjøre noe med det da jeg tok på litt finere klær og sminket meg, men er ikke sikker på om det hjelper så mye. Nå angrer jeg egentlig litt på at jeg sminket meg også, for jeg kjenner at gråten presser på bak øynene mine. Jeg vet ikke hva som skjer, jeg vet bare at ting ikke er så greit akkurat nå. Det kommer til å bli en tøff dag, men da får vi bare håpe at morgendagen bringer nytt håp. Jeg skal ikke vikle meg inn i et pessimistisk univers helt enda. Lenge leve optimismen! 

 

Så utrolig deilig med en liten powernap etter en litt tøff formiddag.
Jeg hadde samtale med behandleren igjen, og av en eller annen grunn så blir jeg veldig plaget av stemmer når jeg sitter inne på kontoret hennes. Jeg blir helt tullete i hodet, og klarer ikke si noe om hva jeg tenker eller føler. Stemmene tar kontrollen over hva jeg skal si, og da sier jeg ikke stort. Så jeg sitter som regel der med en stor klump i magen, og først når jeg har kommet tilbake på rommet mitt, kommer følelsene frem. Jeg fortalte dette til kontakten min i dag, og hun sa hun skulle bringe det videre til behandleren. Det er utrolig plagsomt at det skjer, når det faktisk er hun som skal hjelpe meg, og hun jeg må åpne meg for. Kontakten trodde kanskje at stemmene ble ekstra aktive når jeg var med behandleren fordi det er hun som styrer medisinene. Det kan jo godt hende, for medisiner er ikke like populært hos alle, ei heller behandleren.

Bildet er fra fredag, da var det strålende vær her i Bergen, og jeg og kompisen min bestemte oss for å gå en tur på fjellet. Herlig. 
 

Nå sitter jeg her med et glass brus i den ene hånden og en bok i den andre, rent billedlig sett. Var på biblioteket tidligere i dag, og da lånte jeg to nye bøker. Det er ufyselig vær ute i dag, så da passer det bra å sitte seg i sengen med et varmt teppe og en god bok. Om boken er god, gjenstår jo enda å se, men poenget var likevel at det er godt lagt til rette for en koselig, liten lesestund. 

Mens jeg først har deg her, så vil jeg gjerne anbefale en ypperlig nettside for oss som liker å lese. Nemlig ønskebok.no. Der er det enkelt å finne den boken som passer til deg, da du kan oppgi visse kriterier og finne en passende bok deretter. Det er slik jeg finner mine bøker. I tillegg åpner det for en helt ny bokverden med bøker du ellers ikke ville hørt om. Jeg synes siden er genial. Hva med deg? 

Onsdag, ja. Hva skjer om onsdagene? Jeg har samtale med behandler, det er én ting, og i dag hadde vi også et såkalt samarbeidsmøte der min mor og mine besteforeldrene var med. Det er egentlig bare et møte der mine pårørende skal få informasjon om hvordan det går med meg og hvordan behandlingen foregår. Vi har dette møtet ca. én gang i måneden. De var alle enige om at jeg har gjort fremskritt, og at det ser ut til at det går bedre med meg. Jeg føler også at det går bedre, så det er et godt tegn. Men mormor og morfar vil langt i fra ha meg hjem igjen nå. De mener at nå som det går så bra, må jeg være her til jeg er stabil. Jeg har alt for mange ganger blitt skrevet ut, for så å falle rett utfor stupet igjen. Det skal ikke skje denne gangen. Derfor må vi ikke forhaste oss. Det er så lett for å bli overivrig når vi først ser en fremgang. Men selv om jeg har to gode dager, betyr det ikke at jeg er frisk. Jeg må nok være symptomfri over en lengre periode, før jeg er klar for å skrives ut. Jeg vil så gjerne leve et liv uten stadige innleggelser. Selvfølgelig, jeg kan jo ikke garantere at jeg ikke vil bli dårlig igjen, jeg har jo tross alt en uforutsigbar sykdom. Men om jeg blir her og tar det i et rolig tempo, har jeg større sjanse for å klare meg når jeg kommer ut. Det er absolutt noe å se frem til. Og når den tid kommer, skal jeg leve livet igjen. Jeg har faktisk troen på at den friske Martine kan leve et godt liv. Og tro kan flytte fjell - om ikke fjell, så i alle fall sykdom.      

Når man er psykisk syk, blir folk plutselig veldig oppmerksom på hvordan man ser ut. De leter etter spesielle tegn som understreker at man ikke har det bra. Utseendet definerer hvilken dag man har, om man har en god eller dårlig. Jeg får ofte høre "I dag ser du veldig bleik ut, Martine. Har du det ikke så bra?",  "I dag har du ikke helt dagen, det ser vi på deg" eller "I dag ser du godt ut, du har så fin farge i kinnene". Det er tydeligvis veldig synlig på meg når jeg har en dårlig dag, for da ser jeg rett og slett veldig syk ut. Jeg blir matt og fjern. Derfor har jeg begynt å prøve å gjøre meg litt ekstra fin, istedenfor å bare gå rundt i "koseklærne", som jeg kaller dem. Det er veldig lett for å miste interessen for hvordan man ser ut når man er syk. Det betyr ikke så mye lenger, fordi man har så mye annet å tenke på. Etter jeg var på shopping med mormor, og fikk frisket opp i klesskapet, synes jeg det er mye kjekkere å kle meg litt finere, og kanskje til og med sminke meg. I tillegg har jeg begynt å ta vitaminer og betakaroten. Jeg kjøpte også en hårkur her forleden. Så nå vil jeg se litt sunnere ut enn det jeg vanligvis gjør. Selv om jeg er syk, trenger jeg ikke se syk ut.  

Det skjer som regel veldig lite på posten i helgene, så derfor benytter jeg den anledningen til å være hjemme hos mormor og morfar. I dag ville mormor gå en lang tur med Stella i en skog ikke så langt fra der vi bor. Det var en deilig tur. Er blitt veldig glad i å gå turer for tiden. Det er så fredfullt og deilig. Også får jeg litt trim i samme slengen. Er blitt så dårlig på å trene i det siste. Var jo en periode der jeg var veldig flink. Men nå blir det altså bare gåturer på meg. Men det er greit det óg. Ikke fullt så slitsomt. 

Ellers må jeg nevne noe veldig morsomt. Da mormor og jeg var på tur i dag, møtte vi faktisk broren til Stella. Jeg synes han lignet veldig, så jeg spurte med én gang om det var samme oppdretter, noe det var. Det viste seg faktisk at han ble født i samme kullet som Stella, så de har med andre ord levd sine to første måneder sammen. Jeg var spent på hvordan Stella ville reagere på denne hunden, om hun ville "kjenne" ham igjen. Men det gjorde hun ikke. Hun glefset faktisk etter ham.. Det har hun aldri gjort før. Men hun har løpetid nå, så derfor er hun litt rar. Jeg synes uansett det var et morsomt sammentreff. 

Stella og broren, Hamlet. 

Mormor og jeg ♥

 

Jeg trenger virkelig å anskaffe meg en almanakk. Jeg er pinlig distré. Jeg har på følelsen av at jeg har lagt planer for helgen, men jeg aner altså ikke. Håper ikke jeg har lagt noen planer for morgendagen, for nå har jeg nettopp sagt ja til å bli med en venninne på bowling. NEI! Jaggu. Der kom jeg på hva jeg hadde planlagt. Jeg hadde visst en avtale i morgen. Damn it. Alltid klarer jeg å rote det til. Bare jeg ikke har flere planer, for da husker jeg virkelig ikke hva det er. 

I dag har det vært fullt kjør. Startet dagen med en samtale med legen. Det gikk vel greit nok. Så var det rett på "skolebenken" med kristendom som tema. Der streiket konsentrasjonen min. Så fant jeg ut at jeg kjedet meg, og vurderte derfor å dra hjem en liten tur, men da kom en av pleierne og minnet meg på at jeg hadde planlagt baking i dag. Det løftet dagen, for det er alltid kjekt. Spesielt når man kan smake på røren. Så da bar det av sted til butikken, i møkkaværet, for å kjøpe ingredienser. Dernest selve bakingen. Lagde cupcakes i dag. Mmmm. 

Så i morgen på ukeslutt blir det cookies og cupcakes. Høres bra ut i mine ører.

(Note to self: Avtale med venninne på søndag, muligens mandag eller tirsdag)

Da jeg kom tilbake, etter å ha vært i byen og hygget meg sammen med noen venner, bestemte jeg meg for å bake. På fredag har vi ukeslutt, og denne gangen er det jeg som har ansvaret for å mette magene til de andre her. Så da fyrer jeg løs på oppskrifter jeg aldri har vært borti før. Nå har jeg akkurat laget sjokoladecookies, og i morgen tenkte jeg å lage vaniljecupcakes. 
Kjeksene så vellykte ut, men det kan vi ikke si sikkert før på fredag. Jeg blir så spent, jeg, når jeg baker noe. Håper så inderlig at det jeg lager faller i smak. Krysser fingrene for det. 

I går hadde jeg det så bra, at jeg nærmest var klar for å skrives ut. Etter dagen i dag, skjønner jeg at det kommer til å bli lenge til..

I dag har jeg virkelig kjent på følelsene. Følelsene jeg ikke trodde var der lenger, fordi jeg ikke har tatt meg tid til å kjenne etter. Det startet med samtale med legen tidligere i dag. Hos henne fokuserte vi veldig på hva som var min virkelighet og hva som var andres virkelighet. Hver gang jeg nevnte noe av mine opplevelser, fikk jeg spørsmål om det kun eksisterte i min verden, eller om det også var noe hun selv opplevde. Jeg sitter igjen med følelsen av at jeg sa mye dumt. Jeg føler meg så dum når jeg forteller hva jeg opplever, og alle rundt meg sier at det ikke er virkeligheten. Kanskje ikke deres, men det er min virkelighet. Jeg er en fornuftig jente, så jeg skjønner at det de sier er riktig. At det jeg opplever kanskje ikke er så reelt som jeg skal ha det til. Men jeg opplever det, og det er virkelig for meg. Når de sier at det ikke stemmer, er det akkurat som om de sier at jeg tar feil, og at jeg da på en måte må forsvare det jeg sier. Men det er ikke så lett når det er alle mot én. Alles virkelighet vs. min virkelighet. Det er ikke lett, og jeg blir veldig sliten av det.

Nå for ikke så lenge siden, hadde jeg en ny samtale. Denne gangen med en av kontaktene mine. Der handlet det om hvordan jeg ser på meg selv. Hun tok opp igjen en av samtalene vi hadde hatt en gang vi gikk på tur i forrige uke. Der hadde jeg fortalt henne om den endeløse tomheten jeg kjenner på, og at jeg ikke føler meg som et eget individ, bare en kropp uten noe. Ingen egne følelser og ingen egne tanker. Det var sårt for meg å snakke om dette, for jo mer jeg snakket, jo mer innså jeg hvor håpløst alt føles. Hvor håpløs jeg og min situasjon er. For det er akkurat sånn det føles, at jeg er hjelpesløs. Jeg har ikke troen på at noen skal klare å "fikse" meg. Men jeg har håpet, og det er det aller viktigste. Tror jeg..?

Ååårh!! Nå er jeg sint! Det er noen som har tatt iskaffen min. Jeg sørger for å alltid ha iskaffe i kjøleskapet, sånn at jeg kan ta en når jeg våkner. Det er blitt en slags morgenrutine for meg nå. Men nå var den siste iskaffen borte! Jeg husker veldig godt at jeg hadde én igjen, og derfor trengte jeg ikke å handle i går, da kunne jeg ta det på mandagen. Det er så urettdferdig at noen bare tar seg til rette på den måten. De må jo skjønne at de ikke kan ta det, med mindre de har handlet det selv. Jeg kjenner jeg bare er utrolig skuffet. 

Samtidig prøver jeg for harde livet å finne en naturlig forklaring, men det går ikke. Jeg hadde en liten blackout her forrige natt. Men da sa nattevaktene at jeg bare tok meg litt melk med honning. Og jeg kan nesten sverge på at jeg så iskaffen i kjøleskapet i går. Det er like før jeg banker på alle dørene her og spør direkte hvem det er som har tatt den. Men med nærmere ettertanke høres det ut som en dårlig idé. Jeg burde egentlig bare la det ligge. Men tenk om det skjer igjen? Neida, jeg er naiv. Folk gjør ikke sånn. Dessuten er det jo bare syke folk her, kanskje de rett og slett ikke visste bedre da de tok iskaffen. Nei, jeg lar det ligge. Går meg heller en liten tur til bensinstasjonen og kjøper meg en ny! 

PS: Jeg tror jeg er avhengig. 

Æsj! I dag smakte medisinen ekstra vondt. Så nå har jeg bare pøst på med masse tyggis. Nom-nom. Det er sånn god tyggis fra Mix. Den får vekk all dårlig smak. Anbefales. 

En hel pose full av bare tyggis. MmmM

Ellers så kan jeg gledelig meddele at jeg har gjort noe utenom det vanlige i dag. Jeg har faktisk shoppet!! Jeg kan ikke huske sist gang jeg kjøpte et plagg, så det må være evigheter siden. Ikke er jeg spesielt glad i shopping heller, men i dag fikk jeg ånden over meg, og da ringte jeg mormor for å høre om hun ville bli med. Og om hun ville. Hun slapp alt hun hadde i hendene, plukket meg opp, før det bar av sted til kjøpesenteret. Hun skulle egentlig på trening og greier, men hun kunne bare ikke si nei til et så sjeldent tilbud; At jeg oppfordret til shopping. Så dermed slo vi ihjel noen gode timer på kjøpesenteret, og nå er jeg noen kroner fattigere, men også noen plagg rikere. Alt i alt vil jeg tørre å påstå at dette har vært en fin dag. Absolutt! 
Og for dem som måtte undre seg over mitt valg av partner i dag, så må jeg bare få presisere at mormor er litt av en spreking, og langt i fra en sånn gammeldags bestemor som sitter og strikker og nynner gamle Alt Prøysen låter. Min mormor og jeg har et helt spesielt forhold, og hun er en fantastisk støttespiller for meg. Mormor ♥

Sånn! Der var håret farget. Jeg er veldig fornøyd, det var akkurat slik jeg ville ha det. Så den fargen kommer jeg nok til å bruke flere ganger. Utrolig gøy med en forandring. Nå gjenstår det bare å få vekk alt som er slitt. Snart. 

Jeg sa jeg var utålmodig, så nå har jeg gått helt til kjøpesenteret og kjøpt meg hårfarge, og er nå akkurat kommet tilbake. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å ta den trygge fargen, den jeg har brukt før, men da jeg stod i butikken var det en kjempefin rødfarge som bare lyste mot meg. Den fargen jeg har pleid å bruke så plutselig ikke så rød ut likevel, så da kjøpte jeg den andre. Vi vil jo at det skal se rødt ut. Hvertfall litt. Så jeg gikk for "Vibrant Red" fra Garnier Nutrisse. 

(OBS: Lyset gjør hårfargen min rødere enn det den er)

Om ca. en time kommer mamma og henter meg, og da skal vi farge det. Wee, gleder meg. Det står på pakken at det er en dyp rødbrun farge, så nå gjenstår det bare å se hvordan resultatet blir.

Stay tuned

Etter jeg kom tilbake fra en liten visitt hos en kompis, er det to ting jeg har vært inne og søkt på på nettet. Det ene er rødfarger, for jeg bare må farge håret mitt igjen snart. Mye ettervekst pluss en falmet farge tar seg ikke særlig godt ut. Nå kjenner jeg at jeg er veldig utålmodig - vil gjøre det med én gang. Men jeg får høre med mamma om vi ikke kan gjøre det i morgen. Det hadde vært kjempefint! Jeg vurderer også å kjøpe en enda rødere farge enn den jeg vanligvis bruker. Første gang jeg farget det rødt, var jeg nemlig blond, og da ble såklart fargen mye sterkere. Nå som håret er brunt, er det lett for at det ikke synes så godt. Derfor må jeg ty til en sterkere rødfarge om jeg virkelig vil ha det rødt. Og det vil jeg jo. Synes det er megakult. 

Her er et bilde fra da jeg gikk fra blondine til rødtopp. Likte den fargen utrolig godt. Men nå som håret er mye mørkere, vil jeg nok ikke få den samme fargen, hmrf.. 

Den andre tingen jeg søkte på, er noe som kalles microdermal. Det er en piercing som på en måte opereres under huden, og kommer til syne som en liten diamant eller stjerne (eller noe annet, for den saks skyld) på overflaten av huden. En sånn kan du ta hvor som helst på kroppen, men jeg har helt falt for en sånn under øyet. Synes det er skikkelig fint. En av dem som jobber der hvor jeg tok de andre piercingene og tatoveringen min, hun har microdermal under øynene, og det er råkult! Vurderer sterkt å ta en slik, er bare litt redd for at den skal vokse ut og at det skal etterlate et stygt arr. Det hadde jo vært kjedelig. Bloggeren liseliten.com har en sånn under hvert øye. Dere kan jo gå innom og ta en titt hvis dere lurer på hva jeg mener.

Nå har det begynt å skje litt ting, til en forandring. Her går dagene mye i det samme, men nå har jeg endelig klart å lage noen sosiale avtaler. I går møtte jeg en tidligere lærer fra videregående, noe som var utrolig koselig. Hun er en sånn type person som bare ser rett gjennom en, noe hun har gjort fra jeg begynte på skolen. Derfor har vi hatt mange fine samtaler opp gjennom skolegangen, og på den måten utviklet et veldig nært forhold. Jeg har rett og slett blitt glad i henne. Vi satt oss på en kafé, hvor vi preiket om løst og fast. Hun lurte selvfølgelig hvordan det gikk med meg, så mye av samtalen dreide seg om det. Hun er en god lytter, og det er fint. Det betyr mye for meg at hun tar seg tid til å tilbringe litt tid sammen med meg. Vi tenkte å gjenta det til uken. 

I tillegg skal jeg i dag besøke min kjære bestevenninne, noe jeg gleder meg masse til. Jeg har ikke vært med henne på veldig lenge. Hun har vært her og besøkt meg, men det blir ikke det samme. Her er vi liksom omringet av sykdom. Derfor skal jeg hjem til henne og kjæresten og bare ha det koselig. Kanskje vi snurrer en film, og drikker en kopp kakao eller tre. Med krem, selvfølgelig. Gleder meg ♥

Da var det lørdag, gitt. Helg igjen, noe som betyr at jeg skal hjem en liten tur på perm. Det skal bli utrolig godt å se hunden min igjen, og så blir det i tillegg litt kvalitetstid sammen med besteforeldrene. Jeg kommer alltid hjem på lørdagen og da ser vi Grand Prix sammen. Det er koselig.

I går var mine to småsøstre og jeg på teater og så Ronja Røverdatter. Det var herlig å få være storesøster igjen. Jeg prøver å gjøre kjekke ting sammen med dem når jeg har mulighet, sånn at de ikke bare tenker på "daddaen" sin som syk. Heldigvis er de enda så små at de ikke helt skjønner hva som skjer med meg. Og forhåpentligvis er jeg frisk før de merker at noe er annerledes. Den eneste forandringen de har merket, er at jeg har flyttet hjemmefra. Så det at jeg er innlagt, gjør i grunn ikke den store forskjellen. For alt de vet, er jeg hos besteforeldrene mine. 

Ellers kan jeg si at uken har vært helt grei. Merker at medisinene virker, noe som egentlig er litt flaut, siden jeg var overbevist om at jeg ikke trengte dem. Det er fortsatt vanskelig å ta dem, og noen ganger tar det litt lang tid før jeg får dem ned. Heldigvis skjønner pleierne at det ikke er lett, og de sitter tålmodig sammen med meg til jeg klarer det. Den strenge behandleren min var forresten innom rommet mitt her forleden for å fortelle at medisinene var mitt ansvar og at pleierne ikke kan sitte med meg i en halv evighet for å vente på at jeg tar dem. Ja, det skjønner jeg også. Men jeg trenger litt tid for å ta dem, og hvis pleierne tar med seg medisinene og går og rapporterer videre at jeg ikke har tatt dem, da blir det bråk. Det prøver jeg å unngå. Heldigvis er ikke pleierne like strenge som behandleren, så de sitter med meg. Det hjelper, og jeg klarer å ta dem til slutt. 

Noen er litt over gjennomsnittet glad i lakris.. 

Ny uke, nye muligheter. 
Jeg våknet egentlig tidlig i dag, men valgte likevel å ligge og dra meg til.. ja, alt for lenge. Etter at jeg omsider hadde fått meg opp av sengen, valgte jeg å ta en liten spasertur ned til butikken. Jeg bare måtte ha krem til kakaoen. Det er faktisk blitt motivasjon til å legge meg om kveldene; å tenke på at når jeg våkner, kan jeg ta en deilig kopp med kakao, og helst med krem. Det funker faktisk.

Nå har jeg snart samtale med behandleren min, noe som alltid er like spennende/skremmende. Standardspørsmålet til hver time er "hvordan har du det", og jeg sliter like mye med å svare hver gang. Jeg pleier som regel å svare at det svinger veldig, og hun virker fornøyd med det svaret. Likevel skulle jeg ønske at jeg klarte å utdype det litt mer. Jeg kunne selvfølgelig sagt hvor mye kaos det er i hodet mitt om dagene, hvor lite fokusert jeg er og hvor fjern jeg generelt er. Men jeg er da redd det skal komme oppfølgingsspørsmål som jeg ikke klarer å svare på. Hvorfor er det kaos? - Jeg vet ikke. Hva tenker du på? - Jeg vet ikke. Hva utløser kaoset? - Jeg vet ikke.
Jeg vet ingenting, jeg. Har helt mistet evnen til å reflektere over ting. Jeg har rett og slett blitt forvandlet til et vandrende spørsmålstegn...

Så var det jaggu helg igjen. Av en eller annen snodig grunn, så føles det som om tiden går innmari fort her. Man skulle jo tro at det var omvendt, så lite som skjer. Ikke går jeg på skole og ikke er jeg særlig sosial. Formiddagene går som regel til samtaler med behandler, sosionom og lege, og så kommer litt undervisning utenom. På ettermiddagene skjer det som oftest ingenting. Det er først i helgene jeg får beveget meg utenfor disse dørene, og da er det Stella og besteforeldre som er hovedprioritert. Så man kan si at hverdagen min er rimelig kjedelig for tiden. Men til tross for det, så flyr tiden av gårde, og plutselig har jeg vært her en måned. Det føles så merkelig. Akkurat som om jeg med jevne mellomrom går i dvale, og at dagene da unngår meg. 

Jeg lånte en bok på biblioteket en av de første dagene jeg kom hit, men den har jeg enda ikke begynt på. Ikke så lenge til jeg må levere den tilbake, så jeg lurer derfor på om jeg skal hive meg ut i det og rett og slett begynne å lese igjen. Jeg må bare presisere atter en gang at jeg virkelig ikke aner hvordan jeg får tiden til å gå, når jeg ikke engang leser. Null, niks og nada. Jeg gjør ingenting. Alternativ nummer to er å gjøre litt lekser. Men det ender vel med at jeg hverken gjør det ene eller andre, og heller fortsetter med å gjøre ingenting. Men så lenge det funker, kan jeg vel ikke klage. Eller? 




Noe gjør jeg, da. Nå skal jeg ut i miljøet og spille litt Alias. Woopwoop. 
 

Årh, det er så vanskelig å gjøre skolearbeid når jeg ikke har konsentrasjonen på plass, og det irriterer meg skikkelig. Før hadde jeg ingen problemer med skolen, og jeg fikk alt til om jeg bare gikk inn for det. Nå kjenner jeg at ting begynner å surre i hodet mitt bare jeg åpner boken. Lærerne hadde nok rett da de ba meg bare ta ett fag. Men sta som jeg er,  valgte jeg å ta alle tre. Tre fag i seg selv er jo ikke mye, men jeg har også mye jeg må ta igjen. Og når jeg ikke får like mye undervisningstid som de andre i klassen, blir alt så mye vanskeligere. Grunnen til at jeg presser meg så hardt, er fordi jeg helst vil bli ferdig så fort som mulig. Orker ikke tanken på å begynne atter en gang i en ny klasse, men det kan se ut som om jeg blir nødt til det. Neida, jeg må klare å komme gjennom disse fagene, jeg må bare kjempe med nepp og klør for å få det til. Det går nok bra om jeg bare får kommet meg inn i en god rytme. Må bare ta meg tid til å prioritere det skikkelig (selv om det egentlig er helsen min som står høyest på listen). Jeg har fortsatt tre uker på meg til å bestemme meg. Så jeg håper bare så inderlig at det blir bedre etter hvert. 

Man skal virkelig ikke undervurdere en god pute, altså! Ei heller et godt sengesett. Jeg var hjemme en liten tur i går, og da hentet jeg nettopp dette. Det som var her på avdelingen fra før, er jaggu ikke stort å skryte av. Så, i min egen pute og mitt eget sengesett, sov jeg bedre enn jeg har gjort på veldig lenge. Det var deilig. Pluss at det stod mye mer i stil til resten av rommet enn det sykehus-dynetrekket. Jeg må jo gjøre det litt hjemmekoselig når jeg først skal være her. Det blir jo hjemmet mitt i tiden fremover. Så fra før har jeg tatt med blomstervase, afrikafigurer, liksomplanter og ellers små ting jeg kan pynte rommet med. Nå begynner det å bli riktig fint her.

Nå tenkte jeg snart å ringe etter morfar, sånn at han kan hente meg hjem en liten tur. Jeg vil aller nødigst sitte her på avdelingen hele dagen. Og så er det jo så fint vær ute, så da kan mormor og jeg gå en god tur med Stella. Det blir nok fint. 

 

- "Du er for syk til å samarbeide"

- "Du er for syk til å være her"

- "Du er for syk til å ta ansvar for egen helse"

- "Du er for syk til å ta i mot nødvendig behandling"

- "Du er for syk til å vite ditt eget beste"

Jeg mislyktes med andre ord i forsøket på å si at jeg ikke trengte medisin. Jeg er visst for syk.. 

I dag våknet jeg sur og gretten som vanlig, til tross for at jeg hadde sovet godt hele natten. Så bar det av sted til samtale med behandleren, og i det samme jeg kom inn døren, ble jeg møtt med disse ordene: "Jeg har sett litt på blodprøvene dine, og må si at jeg fikk meg et realt sjokk. Du har jo ikke noe medisiner i blodet ditt".
Ops, busted.. Jeg forklarte det hele med at jeg ikke fikk lov å ta medisinene av stemmene, noe hun skjønte veldig godt. Hun sa til og med at hun skammet seg for ikke å ha oppdaget det tidligere. Det var jo ganske åpenbart mente hun. Og så kom trusselen. Hun forklarte meg at det var høyst nødvendig at jeg tok medisinene, og at jeg utfylte alle kriteriene for en eventuell tvangsmedisinering. Dette var imidlertid noe de ikke kunne gjøre her, så da måtte de tvangsinnlegge meg. Nå er jeg innlagt frivillig, med åpne dører og frie tøyler. Blir jeg tvangsinnlagt, er det akkurat som å komme i fengsel, med tjuefire timers overvåkning. Jeg kjente jeg ble ordentlig overrasket. Tvangsmedisinering? På hvilket grunnlag, var det første som slo meg. Sist jeg sjekket var jeg verken en fare for meg selv eller andre. Det er mulig de oppfatter meg dårligere enn det jeg selv gjør, men likevel, tvangsmedisinering..? 

I hovedsak skulle jo dette vært veldig enkelt. Det er jo bare til å ta medisinene, siden de skal være så fine på det. Men likevel kjenner jeg at jeg gruer meg til kvelden, når medisinene blir delt ut. Det siste jeg vil er å bli flyttet fra denne avdelingen, her det faktisk er et lite håp for meg. Og jeg skjønner jo at jeg ikke må motsi meg behandlingen jeg blir tilbudt, men jeg kjenner at dette med medisinene kan bli vanskelig. Men behandleren gjorde det i grunn ganske enkelt for meg: Vil jeg ikke, så må jeg. Så det er jo egentlig ikke noe vits i å nekte. Å bli tvangsmedisinert med sprøyte vil nok bli en mye mer traumatsik opplevelse enn å trosse stemmene. 

Jeg er jo ikke farlig..