Er det bedring i sikte?

Forrige tirsdag hadde jeg det veldig tøft. Jeg mistet kontrollen helt, og prøvde å skade meg selv på alle mulige måter. Det er sånn jeg er, og alltid har vært. Når jeg møter motgang, av ulik grad, faller jeg helt i grus. Er det en kommentar som har såret meg, klarer jeg ikke gi beskjed. Jeg tar det innover meg selv, og viser frustrasjonen ved blant annet å skade meg på ulike måter. Mange mener jeg har et temperamentproblem, men av motsatt grad. Altså at jeg ikke klarer å bli ordentlig sint. Hvert fall ikke på andre enn meg selv.

Uansett. Det ble litt hysteri, og flere måtte til for å hindre meg i å skade meg selv. Det gikk til og med så langt at jeg havnet i belter, fordi jeg var så urolig. For en gangs skyld, tror jeg ikke det kunne vært unngått, ettersom jeg var så desperat. Vanligvis mener jeg selv beltelegging kunne vært unngått om de ikke hadde holdt meg fast, noe som bare gjør meg mer urolig. Denne gangen måtte de faktisk holde meg fast, ellers vet jeg ikke hva jeg hadde gjort.

Men det jeg prøver å komme frem til, er at selv om den tirsdagen var en katastrofe, våknet jeg dagen etter og hadde det mye bedre. Så mye bedre at jeg undret over det selv. Jeg tok meg flere ganger i å tenke at "nå snur det hvert øyeblikk", men det gjorde det altså ikke. Jeg hadde en ganske fin dag, og fikk til og med ta i mot besøk. Jeg tenkte jeg måtte utnytte den fine dagen mens jeg enda hadde den. Men til min store overraskelse, ble de neste dagene også ganske overkommelige, og etter tre dager uten spesielle nedturer, begynte jeg å tenke at det kanskje kunne være lamictalen som var begynt å virke, og at helvetesdagene (som jeg kaller dem), kanskje var over for denne gang. 

Jeg har fortsatt mine opp- og nedturer i løpet av en dag, men ikke i nærheten av sånn det var før. Nå tenker jeg ikke bare destruktivt, gråter ikke så mye, og er rett og slett blitt mer stabil. Jeg føler på bedring. Derfor var jeg skråsikker på at fastvakten ville opphøre i dag, men neida.. Jeg skjønner ingenting, jeg trodde de rundt meg observerte en mer sprudlende og glad Martine. Likevel stoler de ikke på at jeg har kontroll over stemmene enda, da jeg ærlig har fortalt hva de sier til meg på daglig basis. Det som går igjen, er jo blant annet at jeg må ta livet av meg. Egentlig vet ikke jeg om jeg har kontroll selv, men det er jo fordi jeg ikke har fått prøve å være alene på tre uker. Jeg tenkte som så at nå var det på tide å prøve, om så bare to minutter for meg selv, men behandleren mener at jeg vil utnytte hver minste anledning til å la stemmene ta over, slik at jeg i verste fall utsetter meg selv for fare. 

Så ja, ikke mye nytt. De må fortsatt følge meg på do, og ellers se meg hele tiden. Det verste er jo at jeg er blitt vant med det. Jeg er til og med blitt vant med å skifte tamponger mens personalet sitter utenfor doen med døren åpen. Jeg vet ikke om jeg skal le eller grine. 

7 kommentarer

Therese

05.11.2014 kl.18:26

<3

apologize

05.11.2014 kl.21:57

<3 Tenker på deg vennen! <3 Heier på deg! Fastvakt er ikke noe kjekt, men ser godt den at en nesten må bli vandt med det. En har vel dessverre ikke så mye valg.. Håper stemmene kan roe seg og at du kan få mange bedre dager, dager der stemmene faktisk sier fine og gode ting til deg, for det er det du fortjener - du er verdifull <3

Vikkan

05.11.2014 kl.22:41

Det er spesielt å skifte tamponger foran folk, det føles liksom mer privat enn å gå nr 2 foran noen. Jeg husker selv at jeg gjorde det da jeg var innlagt for mange år siden, jeg håper du er på bedringens vei! Klem

A Dreamy World

06.11.2014 kl.20:53

apologize: Å, du er så god!! Ja, satser på at de vil la meg være litt i fred fremover, selv om det ikke går en dag uten kommentarer og meninger fra deres side. Likevel innbiller jeg meg at jeg har litt mer kontroll nå enn for en måned siden, så forhåpentligvis fjerner de fastvakten på mandag. Det er jo lov å håpe ;)

A Dreamy World

06.11.2014 kl.20:57

Vikkan: Ja, ikke sant? Nå har jeg prøvd begge deler, og det er så ubehagelig. Men som jeg skriver, en blir vant med det, utrolig nok! Tror og håper det verste er over i denne omgang, selv om jeg får noen sammenbrudd enkelte dager som slår meg helt ut. Men jeg er begynt å få håpet tilbake, og da er det absolutt noe som går riktige veien :)

Hayley

10.11.2014 kl.08:02

Hei, vennen <3 Har lest de siste innleggene dine. Du er flink og står på, jeg er så stolt over at du klarer å tenke positive tanker oppi alt som er vanskelig. Gleder meg til å flytte nærmere deg! Jeg elsker deg <3 Sender masse positive tanker :-*

A Dreamy World

11.11.2014 kl.10:33

Hayley: Å, takk vennen <3 Gleder meg til å se deg igjen! Det skal bli godt. Savner deg masse <3 Elsker deg!!

Skriv en ny kommentar

A Dreamy World

A Dreamy World

22, Bergen

Etter halvannet års pause fra denne bloggen, lurer jeg på om jeg forsiktig skal begynne å starte opp igjen. Jeg sluttet for å få en ny start, for ting så ut til å være på bedringens vei. Det viste seg å ikke være sant. Jeg fikk et kraftig tilbakefall, og er nå innlagt på en lukket psykiatrisk avdeling. Her skriver jeg om livet som syk og innlagt. Spør gjerne om det er noe du lurer på, kemsinblogg@gmail.com snoker.

bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits