Samtale med psykologen på godt og vondt

Jeg gruer meg til behandlersamtale i dag. Vi kommer alltid inn på noe sårt, noe som får meg til å virke tyngre til sinns enn det jeg er. For det går nemlig bedre, og det har jeg så lyst til å vise. Forrige samtale startet jeg med noe positivt, men etter hvert som samtalen utartet seg, ble det tyngre, og jeg gjorde alt jeg kunne for å holde tårene tilbake. 

De som jobber her mener å se det på meg før jeg skal ha samtale, det at jeg blir nervøs og gjerne litt stemmepåvirket. Det er i grunn ikke så rart, ettersom stemmene styrer mye av det jeg kan si til psykologen kontra det jeg absolutt ikke må nevne. Derfor får jeg alltid ekstramedisin før samtalen, i tillegg til at samtalene våre er blitt kortet ned, da jeg alltid blir småurolig etterpå. Jeg sitter alltid igjen med følelsen at jeg har sagt for mye, sagt noe feil eller noe dumt. Det er spesielt tøft å snakke om vanskelige ting når jeg vet det blir skrevet ned og arkivert. Det gjør meg nervøs, og av og til blir hele samtalen en gjettelek fra psykologens side. 

Likevel erfarte jeg noe godt i forrige samtale. Jeg følte jeg ble lyttet til og at hun forstod. Så ja, samtalene er skumle, og jeg gruer meg, men likevel har jeg sett litt frem til å snakke med henne igjen. Det å bli møtt med forståelse på ting jeg brenner inne med, gjorde godt, noe jeg aldri hadde trodd. Jeg har alltid prøvd å ta avstand fra ting som er sårt, fordi jeg har tenkt at det er det beste for alle. Å snakke om vanskelige ting gjør bare alt verre. Men etter fire år med terapi av ulik grad, følte jeg på mandag, at det faktisk gjorde litt godt å snakke, få det ut uten å bli dømt. Sånn sett er behandleren min fantastisk. Hun tar det på alvor uansett hva jeg sier. Og jeg kan love dere at jeg har sagt mye rart. Likevel har alt vært helt virkelig for meg, og hvis noen hadde ledd av det, eller tullet det vekk av noe slag, da hadde jeg aldri turt å åpne meg igjen. Jeg har heldigvis et team bestående av mennesker som er tålmodige med meg, og som ikke presser meg til å si hva jeg føler og tenker til enhver tid. Men når sant skal sies, så har jeg vært innlagt ganske lenge, så de fleste som jobber her kjenner meg, noe som gjør at de skjønner når jeg trenger fred, når jeg trenger avledning, når jeg trenger hvile, når jeg trenger å snakke eller rett og slett når jeg trenger at de bare sitter med meg uten å si noe. Hun ene i teamet mitt leser meg som en åpen bok, og det er litt skummelt og litt godt. Hun kan til og med se på meg hvilke stemmer som snakker utifra oppførselen min. Hun er nok den som kjenner meg best av alle, og som jeg har tilbrakt mest tid med. 

Ellers vil jeg avslutte med å si at de har løst litt opp på tilsynet. Jeg har ikke lenger fastvakt, men noe de kaller IO 2. Det vil si at det skal gå maks to minutter mellom hver gang de skal se meg. Det er helt greit, men til tider mer slitsomt enn om de bare hadde sittet på rommet hele tiden. Jeg har prøvd dette tilsynet i to dager nå, og siden det har gått så bra, tenker jeg nok at det fra i dag av blir litt sjeldnere mellom hver gang de trenger å se inn til meg. 

5 kommentarer

Therese

12.11.2014 kl.18:19

Håper samtalen gikk bra. Aldri lett og snakke om de vanskelige tingene, men du er tøff som gjør det. Godt du har noen som forstår, det er så viktig. Du er sterk, du skal komme deg igjennom dette <3 God klem <3

Ekahm

13.11.2014 kl.20:54

<3 <3 <3

A Dreamy World

13.11.2014 kl.21:08

Therese: Jeg skulle ønske jeg kunne si at samtalen gikk bra, noe jeg tror også. Det er bare det at jeg har så j***** dårlig hukommelse, så jeg husker aldri hva vi har snakket om. Eller jooo! Nå kom jeg på det. Vi snakket om vanskelige ting, ja, men det gikk helt greit. Ingen tårer denne gangen ;)

Takk gode, snille du <33

A Dreamy World

13.11.2014 kl.21:09

Ekahm: <33

Therese

13.11.2014 kl.22:19

Skjønne du da <3

Skriv en ny kommentar

A Dreamy World

A Dreamy World

22, Bergen

Etter halvannet års pause fra denne bloggen, lurer jeg på om jeg forsiktig skal begynne å starte opp igjen. Jeg sluttet for å få en ny start, for ting så ut til å være på bedringens vei. Det viste seg å ikke være sant. Jeg fikk et kraftig tilbakefall, og er nå innlagt på en lukket psykiatrisk avdeling. Her skriver jeg om livet som syk og innlagt. Spør gjerne om det er noe du lurer på, kemsinblogg@gmail.com snoker.

bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits