Det virkelige liv

Det å være innlagt over så lang tid som jeg har, det gjør noe med en person. Jeg er blitt institusjonalisert, som det kalles. Det vil si at jeg har blitt så vant med å ha folk rundt meg døgnet rundt og ha muligheten til å skjerme meg fra det virkelige liv når det er nødvendig, at jeg ikke husker hvordan et liv egentlig skal være. Det er sånn det er å være innlagt. Har jeg en dårlig dag, er det ingen som kaller meg lat om jeg velger å bli liggende i sengen. Det er heller ingenting som kreves av meg. Bare noe så enkelt som å skifte sengetøy, får jeg hjelp til. Maten trenger jeg ikke lage selv, og den eneste jeg trenger å ta hensyn til er meg selv. Det er til og med ansatte som går på butikken for meg, ettersom jeg ikke har utgang. 

Når dette er blitt hverdagen min, så er det ikke rart at jeg begynner å lure på hvordan jeg skal klare meg på egenhånd. Hvordan jeg skal lære å ta vare på meg selv. Det trygge med å være innlagt, gjør det ekstra vanskelig å forestille seg et liv utenfor avdelingens fire vegger. Det sosiale livet jeg hadde før, er gradvis blitt et vagt minne. Jeg har mistet kontakten med flesteparten av klassekameratene mine, og de jeg er innlagt med, er blitt mine nye venner. De som forstår, og de jeg kan snakke med om det vi har til felles. Jeg har selvsagt de barndomsvenninnene mine som er trofaste, men siden de alle studerer, blir det ikke ofte jeg ser dem. Og når jeg først ser dem, synes jeg det er trist at vi må sitte på et lite rom i maks en time. Det blir så unaturlig, og praten blir bare tomsnakk. Jeg har jo aldri noe nytt å fortelle, for her jeg er nå, skjer det ingenting. Min hverdag går ikke overens med andres hverdag. Og det er dette jeg prøver å komme frem til. Når livet mitt i hovedsak dreier seg om sykdom og innleggelser, passer jeg ikke lenger inn i en normal hverdag. 

Men det skal jeg etter hvert lære meg. Det er det som er planen min fremover. Jeg skal ut fra lukket avdeling, over på DPS og så til en post hvor de legger vekt på rehabilitering. Der det handler om å lære seg å komme tilbake til livet. Det er ikke noe jeg ønsker mer enn å få livet mitt tilbake, jeg er bare redd for hva det innebærer. Kommer jeg til å klare å være sosial? Ta opp kontakten med mine gamle venner som nærmest er blitt ukjente for meg? Jeg vet ikke, og det skremmer meg. Ansvar skremmer meg. Livet generelt, skremmer meg. 

Får jeg spørsmål om fremtidsplaner, rister jeg på hodet og sier at jeg ikke vet. Det er sannheten. Den fremtiden de snakker om, er så langt frem i tid. Først må jeg finne min plass her i livet, og så må jeg rett og slett lære å leve på nytt. Jeg har endelig skjønt at dette er ting som vil ta tid, og at studier og jobb, er noe jeg må vente med. Helsen kommer først, og hvis ikke jeg tar hensyn til det, kommer jeg til å være en gjenganger i psykiatrien. Jeg kan ikke planlegge så langt frem i tid, for plutselig har jeg fått et tilbakefall, og da blir alt lagt på vent til jeg får kontrollen igjen. Jeg tar et kvarter om gangen, som min oldefar pleide å si. 

 

#innlagt #psykiatri #psykiskhelse

2 kommentarer

Ekahm

18.11.2014 kl.21:09

Du må ikke trykke deg selv ned med denne tankegangen;)Ting kan snu,og d har d jo gjort for deg før:-)Glad du får hjelp og tilrettelegging fremover slik at du gradvis blir vant til et annet liv.Tenk heller at dette er midlertidig og det du behøver akkurat nå.Det behøver ikke å være for alltid;) Start heller i det små (Jamfør Arnhild Lauveng;)

Husker at du skrev at du hadde lyst til å lære deg spansk.Hva med å lære et nytt spansk ord hver dag? Så får man hvertfall tenke på noe annet et minutt i løpet av dagen...

Bare en tanke. Godklem

A Dreamy World

19.11.2014 kl.10:30

Ekahm: Nei, du har jo helt rett; dette er ikke for alltid, selv om det er vanskelig å forestille seg noe annet. Det er bare til å holde håpet oppe, og ta imot utfordringene når de kommer. Det er jo ikke sånn at jeg går fra alt til ingenting heller. Det skal gå gradvis, og det skal gå!

Det var ikke dumt det du kom med der (utrolig at du husker det!!). Kanskje jeg skal begynne å få en rutine på å lære meg spansk, litt etter litt. Det er jo en drøm jeg har hatt i mange år, men som jeg føler har visnet litt bort med årene, hvor jeg har tenkt at det aldri blir noe av uansett. Men man MÅ ha noe å strekke seg etter for å komme videre. Takk! <3

Skriv en ny kommentar

A Dreamy World

A Dreamy World

22, Bergen

Etter halvannet års pause fra denne bloggen, lurer jeg på om jeg forsiktig skal begynne å starte opp igjen. Jeg sluttet for å få en ny start, for ting så ut til å være på bedringens vei. Det viste seg å ikke være sant. Jeg fikk et kraftig tilbakefall, og er nå innlagt på en lukket psykiatrisk avdeling. Her skriver jeg om livet som syk og innlagt. Spør gjerne om det er noe du lurer på, kemsinblogg@gmail.com snoker.

bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits