Det virkelige liv

Det vre innlagt over s lang tid som jeg har, det gjr noe med en person. Jeg er blitt institusjonalisert, som det kalles. Det vil si at jeg har blitt s vant med ha folk rundt meg dgnet rundt og ha muligheten til skjerme meg fra det virkelige liv nr det er ndvendig, at jeg ikke husker hvordan et liv egentlig skal vre. Det er snn det er vre innlagt. Har jeg en drlig dag, er det ingen som kaller meg lat om jeg velger bli liggende i sengen. Det er heller ingenting som kreves av meg. Bare noe s enkelt som skifte sengety, fr jeg hjelp til. Maten trenger jeg ikke lage selv, og den eneste jeg trenger ta hensyn til er meg selv. Det er til og med ansatte som gr p butikken for meg, ettersom jeg ikke har utgang.

Nr dette er blitt hverdagen min, s er det ikke rart at jeg begynner lure p hvordan jeg skal klare meg p egenhnd. Hvordan jeg skal lre ta vare p meg selv. Det trygge med vre innlagt, gjr det ekstra vanskelig forestille seg et liv utenfor avdelingens fire vegger. Det sosiale livet jeg hadde fr, er gradvis blitt et vagt minne. Jeg har mistet kontakten med flesteparten av klassekameratene mine, og de jeg er innlagt med, er blitt mine nye venner. De som forstr, og de jeg kan snakke med om det vi har til felles. Jeg har selvsagt de barndomsvenninnene mine som er trofaste, men siden de alle studerer, blir det ikke ofte jeg ser dem. Og nr jeg frst ser dem, synes jeg det er trist at vi m sitte p et lite rom i maks en time. Det blir s unaturlig, og praten blir bare tomsnakk. Jeg har jo aldri noe nytt fortelle, for her jeg er n, skjer det ingenting. Min hverdag gr ikke overens med andres hverdag. Og det er dette jeg prver komme frem til. Nr livet mitt i hovedsak dreier seg om sykdom og innleggelser, passer jeg ikke lenger inn i en normal hverdag.

Men det skal jeg etter hvert lre meg. Det er det som er planen min fremover. Jeg skal ut fra lukket avdeling, over p DPS og s til en post hvor de legger vekt p rehabilitering. Der det handler om lre seg komme tilbake til livet. Det er ikke noe jeg nsker mer enn f livet mitt tilbake, jeg er bare redd for hva det innebrer. Kommer jeg til klare vre sosial? Ta opp kontakten med mine gamle venner som nrmest er blitt ukjente for meg? Jeg vet ikke, og det skremmer meg. Ansvar skremmer meg. Livet generelt, skremmer meg.

Fr jeg sprsml om fremtidsplaner, rister jeg p hodet og sier at jeg ikke vet. Det er sannheten. Den fremtiden de snakker om, er s langt frem i tid. Frst m jeg finne min plass her i livet, og s m jeg rett og slett lre leve p nytt. Jeg har endelig skjnt at dette er ting som vil ta tid, og at studier og jobb, er noe jeg m vente med. Helsen kommer frst, og hvis ikke jeg tar hensyn til det, kommer jeg til vre en gjenganger i psykiatrien. Jeg kan ikke planlegge s langt frem i tid, for plutselig har jeg ftt et tilbakefall, og da blir alt lagt p vent til jeg fr kontrollen igjen. Jeg tar et kvarter om gangen, som min oldefar pleide si.

#innlagt #psykiatri #psykiskhelse

2 kommentarer

Ekahm

18.11.2014 kl.21:09

Du m ikke trykke deg selv ned med denne tankegangen;)Ting kan snu,og d har d jo gjort for deg fr:-)Glad du fr hjelp og tilrettelegging fremover slik at du gradvis blir vant til et annet liv.Tenk heller at dette er midlertidig og det du behver akkurat n.Det behver ikke vre for alltid;) Start heller i det sm (Jamfr Arnhild Lauveng;)

Husker at du skrev at du hadde lyst til lre deg spansk.Hva med lre et nytt spansk ord hver dag? S fr man hvertfall tenke p noe annet et minutt i lpet av dagen...

Bare en tanke. Godklem

A Dreamy World

19.11.2014 kl.10:30

Ekahm: Nei, du har jo helt rett; dette er ikke for alltid, selv om det er vanskelig forestille seg noe annet. Det er bare til holde hpet oppe, og ta imot utfordringene nr de kommer. Det er jo ikke snn at jeg gr fra alt til ingenting heller. Det skal g gradvis, og det skal g!

Det var ikke dumt det du kom med der (utrolig at du husker det!!). Kanskje jeg skal begynne f en rutine p lre meg spansk, litt etter litt. Det er jo en drm jeg har hatt i mange r, men som jeg fler har visnet litt bort med rene, hvor jeg har tenkt at det aldri blir noe av uansett. Men man M ha noe strekke seg etter for komme videre. Takk! <3

Skriv en ny kommentar

A Dreamy World

A Dreamy World

22, Bergen

Etter halvannet rs pause fra denne bloggen, lurer jeg p om jeg forsiktig skal begynne starte opp igjen. Jeg sluttet for f en ny start, for ting s ut til vre p bedringens vei. Det viste seg ikke vre sant. Jeg fikk et kraftig tilbakefall, og er n innlagt p en lukket psykiatrisk avdeling. Her skriver jeg om livet som syk og innlagt. Spr gjerne om det er noe du lurer p, kemsinblogg@gmail.com snoker.

bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits