Matproblematikk

I går snakket meg og kjæresten om noe som aldri har vært tema før: mitt forhold til mat. Jeg har gjennom hele forholdet prøvd å skjule det, prøvd å tenke at jeg kanskje kan klare å få kontroll over den biten på egenhånd. Men sannheten er at det fortsatt er der. Dårlig samvittighet for maten jeg spiser. Han har merket det til en viss grad, men har aldri visst hvor stort problem det egentlig er. Jeg føler meg kjip, som ikke har nevnt dette før, og jeg tror også han ble tatt litt på senga, med spørsmål om hvorfor disse tingene kommer nå. Og det kan jeg selvsagt forstå, men er det noe jeg aldri har vært særlig flink til, er å snakke om problemene mine. Ikke med noen, med et par unntak. Jeg hater å snakke om sykdom, og maten er kanskje det jeg prøver å skjule mest. Jeg skammer meg, faktisk, fordi jeg føler meg som en jojo-slanker, og når jeg er normalvektig og spiser tilnærmet normalt, da føler jeg meg ikke særlig spiseforstyrret.

Likevel var det utrolig godt å endelig si det, det jeg har vegret meg fra å snakke om så lenge. For det ville kommet frem en eller annen gang uansett. Han ble selvsagt bekymret, da jeg fortalte hele historien min med mat, både med sulting, oppkast, trening, drastisk vekttap og sykelig besettelse av mat. Han er redd jeg skal bli like dårlig igjen, men det tror jeg ikke skjer. Jeg innrømmet at jeg skal slanke meg litt, på en sunn måte, og at jeg ikke skal ned på det nivået jeg har vært tidligere. Det er noe jeg kan si nå, men sannheten er at tankegangen min kan bli ekstrem igjen, jeg har jo tross alt slitt med dette i mange år. Men jeg skal gå inn for å holde kroppen min sunn, slik at jeg har energi og glede over slankeprosessen, og føle på mestring, fremfor å bli sengeliggende og skade kroppen min.

Jeg prøvde også å forklare hvordan kommentarer om mat og kropp, kan trigge hjernen min; «Fortsetter vi å spise nå, kommer vi til å rulle ut døren». Det er sånn jeg reagerer på med en gang, og blir veldig redd. Frykt for maten jeg putter i meg. Har jeg spist alt for mye nå? Spesielt når noen kommer med en kommentar om mat jeg føler er trygg og sunn, sånn at jeg blir usikker på om jeg i det hele tatt tør å spise mer av det.

Kjæresten min skjønner ingenting, stakkar. Han sier jeg er perfekt, og har fine former. Han har sett bilder av meg på min laveste vekt, og sier rett ut at det ikke er fint, og at han ikke skjønner hvordan jeg kan idealisere en så lav vekt, fremfor en sunn kropp. Men jeg skal ikke så mye ned, jeg vil bare føle meg komfortabel med å gå i tettsittende klær igjen. For per dags dato, skjuler jeg meg litt i løse klær, siden jeg er flau over at jeg ikke hadde nok viljestyrke til å holde meg tynn, og at jeg gikk opp i vekt. Jeg føler meg grisk og ekkel, som har latt meg selv miste kontrollen over mat. Den kontrollen vil jeg ha tilbake, og merkelig nok, ble viljestyrken sterkere etter samtalen i går. For nå vet han hva jeg sliter med, så kanskje han ikke vil kommentere om jeg begynner å spise litt mindre. For det er uansett bedre enn å ikke spise i det hele tatt. Jeg trenger ikke skjule det lenger med å presse i meg mat, bare fordi han ikke skulle stille spørsmål eller mistenke at noe var galt.

En annen ting som ble snakket om i går, var hans matvaner contra mine. Han er veldig tynn, og sliter med å legge på seg. Likevel kan han gå lenge uten mat, fordi han kan være sulten, men glemme å spise, sånn at han ikke er sulten lenger. Han kan gå på jobb, og ikke spise før han kommer hjem igjen, i tillegg til at han kan finne på å lage middag kl 00.30 på natten. Han er egentlig ikke småspist, men han kan, som sagt, bare spise to ganger om dagen. Det er jo også litt triggende for meg, men jeg har funnet ut, sammen med ham, at jeg må følge min egen matrytme, og ikke vente med å spise til han er sulten (noe jeg føler han aldri er). Vi ble også enige om at min slanking ikke skal handle om å kutte ut mat, som pasta, poteter og hvete, men heller bare kutte litt ned på inntaket. Og når jeg nå har hans "støtte" på å spise mindre, blir det lettere for meg. Jeg skal uansett jobbe hardt for å gjøre dette på en sunn måte - ved å spise litt mindre, og trene jevnlig. 

#kemsin #spiseforstyrrelse #mat #psykiatri #psykisksyk #psyk #vekt #trening #matproblematikk

3 kommentarer

evigambivalens

06.04.2016 kl.17:54

Åpenhet er viktig, og jeg er glad for at du er ærlig med kjæresten din når det gjelder mat. Ikke bli for opptatt av vekt og kropp, den forteller ingenting om din verdi som menneske. Klem<3

Lilleblomst

07.04.2016 kl.16:05

Så utrulig bra at du endelig fekk sagt det! Stolt av deg, vennen! ♡♡♡

A Dreamy World

09.04.2016 kl.20:38

Lilleblomst: Du er god!<3 Det var veldig godt å få snakket ut om det. Nå som jeg er i et forhold, må jeg faktisk bli bedre på å dele hva som foregår inni meg. Det er grenser for hva man kan skjule til enhver tid. Å snakke om ting er bra! :-)

Skriv en ny kommentar

A Dreamy World

A Dreamy World

23, Bergen

Denne bloggen kommer til å omhandle livet mitt, som for tiden består av psykisk sykdom. Dette blir en slags psykiatri-blogg, der jeg deler min hverdag som innlagt på psykiatrisk avdeling. Veldig hyggelig at du stakk innom, håper du vil fortsette å følge min kamp mot et bedre liv. snoker.

bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits