Arr - en hindring?

Jeg har kanskje sluttet med selvskading, men arrene er der, og de vil alltid være en påminnelse om hvor dårlig jeg har vært. Jeg har tidligere nevnt at jeg svært sjeldent snakker om mine psykiske vansker, men arrene mine avslører meg. Jeg har lenge skammet meg over dem, og det er ikke mange som vet at de er der engang. I tillegg har det vært veldig tøft for meg å tenke på at disse merkene for livet, har ødelagt min karriere som skuespiller. Jeg er selv ansvarlig for å ha ødelagt min største drøm, og det gjør vondt. 

Jeg har også nevnt at jeg innimellom får roller i studentfilmer, noe som er like nervepirrende hver gang. Jeg er livredd for at de ber meg gå i singlet eller t-skjorte, men jeg har alltid klart å unngå det på et vis. Nå, i den siste filmen jeg spilte i, fikk jeg hele manuset før jeg gikk på audition, og det viste seg å være en veldig mørk tematikk i filmen, hvor hovedpersonene skulle ha arr etter selvskading. Seriøst? tenkte jeg da. Det er jo fantastisk. Endelig kunne jeg spille en rolle der jeg ikke trengte unnskyldninger for å ikke vise armene. Så da jeg kom på audition, sparte jeg ikke på kruttet. "Jeg kan relatere til denne rollen" sa jeg, og brettet opp ermene. Om det var skummelt? Hell yes! Dette er snakk om en regissørstudent jeg har spilt mye for, og han ante virkelig ingenting om hva som skjulte seg under de tildekkede armene mine. Selvfølgelig kom det tanker om at jeg ville få ubekvemme reaksjoner, noe jeg ikke fikk i det hele tatt. Det var en stor lettelse, for i mitt hode har jeg alltid tenkt at folk vil endre mening om meg om de får vite disse tingene. Men til nå, er det ingenting som tilsier det. 

De eneste jeg ikke skjuler arrene for, er kjæresten min, min beste venninne og dem som jobber i psykiatrien. Så du kan tro det var heftig for meg når alle som jobbet med denne filmen, både dem jeg kjente fra før, og dem jeg jobbet med for første gang, skulle se min største skam. Men det gikk knirkefritt. Det kom også frem at flere av dem jeg jobbet med, hadde sin bagasje, på lik linje som meg. Befriende, er det beste ordet å forklare det med. Hva er det jeg har vært så redd for? Likevel, selv om ingen sa det, så tror jeg flere tenkte at jeg ikke virket som en person som kunne gjøre slikt mot seg selv. Den utadvendte, smilende og pratsomme jenten, som byr på seg selv og som ikke ser ut til å ha noen problemer i livet. Jeg er ikke en klassisk stereotyp, men hvem er vel det nå til dags? Det er mye som kan skjule seg under overflaten hos en hver person. 

Jeg hadde aldri trodd at min "kunnskap" om sår og arr skulle være til nytte for noen ting, men i dette tilfellet, måtte jeg hjelpe sminkøren for at arrene til de andre skuespillerne skulle se så realistiske ut som mulig. Sprøtt!

Så ja, i akkurat denne filmen var ikke arrene mine en hindring. De måtte til og med forsterkes av sminke, noe jeg selv synes var godt. Det beviser jo bare hvor falmet de har blitt - det er historie, og jeg er ferdig med det. Jeg håper bare de ikke blir en hindring ved en annen anledning, at jeg mister en rolle på grunn av dem. Det hadde vært så digg å få en rolle, hvor de sier "Pytt sann, vi bare sminker over dem. Null stress".

#kemsin #selvskading #arr #psykiatri #filminnspilling #skuespiller #psykisksyk #psyk #psykiatriblogg

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

A Dreamy World

A Dreamy World

23, Bergen

Denne bloggen kommer til å omhandle livet mitt, som for tiden består av psykisk sykdom. Dette blir en slags psykiatri-blogg, der jeg deler min hverdag som innlagt på psykiatrisk avdeling. Veldig hyggelig at du stakk innom, håper du vil fortsette å følge min kamp mot et bedre liv. snoker.

bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits