Kan jeg være nyttig?

Første gangen jeg ble innlagt, tenkte jeg at (psykiatrisk) sykepleier kunne være noe jeg kunne hatt som yrke i fremtiden. Da jeg så hvordan arbeidsdagen til de ansatte var, tenkte jeg at det både var givende og samtidig lett(?), om jeg kan si det slik. Jeg husker det så å si bare var kvinnelige ansatte, og at de brukte mye av dagene sine på å strikke, snakke seg i mellom, spille spill med pasientene, se på TV og film med dem, gi medisiner og slå av en liten prat innimellom. Hadde ikke det vært fint med en så avslappet arbeidsdag? Det tenkte jeg da..

Men det var ikke før jeg ble innlagt på tvang noen år senere, på en annen avdeling, at jeg lovet meg selv at jeg ALDRI skulle tilbake til psykiatrien igjen. Ikke som pasient, og hvert fall ikke som ansatt! For på den avdelingen jeg var på, var det lite som tydet på lette og avslappende dager. Det var skrikende pasienter, alarmer, løping i gangene, tvangsbruk og ellers stressende situasjoner. Så klart ikke til enhver tid, men likevel. Hver gang jeg hørte lyder, om det så bare var latter, knyttet det seg i magen på meg. Alt virket plutselig truende. Når man har opplevd at alarmen går på deg, fordi du er utagerende og det trengs forsterkninger for å holde deg nede, for så å legge deg i belter, skjønner du hva jeg mener. Alarmen blir da en stor frykt, selv om det ikke alltid gjelder deg selv. Så jeg begynte selvsagt å tenke at jeg aldri hadde passet i en slik jobb, med tanke på "traumene" jeg satt igjen med. 

MEN, for et par uker siden, da bestevenninnen min fikk det veldig vanskelig, opplevde jeg at jeg måtte være sterk for henne. Jeg ble hennes pårørende. Hun fortalte alle som prøvde å hjelpe henne, at det var kun jeg som forstod henne. Selvsagt forstod jeg henne, jeg hadde jo vært i AKKURAT samme båt. Jeg hadde selv opplevd alt dette, men kommet meg ut av det verste. Jeg hadde innsikt, grunnet personlig erfaring. Sykepleiere, psykologer og leger kan tro de forstår, men en eksamen i psykologi betyr ikke at de forstår. Brutalt?
Det som så skjedde, var at jeg fikk god kontakt med moren til denne venninnen. Stakkar dame var helt oppgitt over hvor lite informasjon hun fikk med tanke på datteren. Jeg var jo selv bekymret, så da fant vi sammen med et felles mål: venninnen min, og hvordan vi kunne hjelpe henne på best mulig måte. Moren sa en gang rett ut: "Hva trenger min datter fra meg nå?" Hun var desperat og lei av å alltid høre at hun ikke forstod. Vi snakket på telefonen i tre timer den dagen. Hun takket meg en million ganger, og fortalte at psykologer og leger hadde prøvd å forklare henne det samme i flere år, men at i løpet av samtalen vår, hadde det virkelig gått opp et lys for henne. Hun forstod, endelig!

Som jeg pleier å si: "Hvis du ikke klarer å forklare noe på en enkel måte, da forstår du det egentlig ikke selv". 

Så kom tankene om jeg kan være nyttig for andre som ikke forstår, om psykiatrien nettopp kan trenge en som meg. En som har vært der. En som forstår. En som har kommet langt. Og en som sitter igjen med erfaringer psykologer bare kan drømme om. En som har vært på innsiden, men også utsiden. 

#kemsin #psykiatriblogg #psykiatri #erfaring #psykisksyk #innleggelse #innlagt #forståelse #psykolog #traume #tvang #sykepleier #tvangsinnlagt #pårørende 

2 kommentarer

Little.miss.dragonfly

23.06.2016 kl.14:54

Brukererfaring er utrolig viktig og kan være gull verdt!

Det gir også håp for andre pasienter å møte noen som har vært der de er, men kommet seg ut av det. Noen blir bedre og andre helt friske. For pasienter som er dårlige, så gir det håp.

Arnhild Lauveng har nok vært en inspirasjon for mange mennesker.

Så bra at du fikk moren til å forstå, dine erfaringer har nok hjulpet henne masse ❤️❤️❤️

A Dreamy World

29.06.2016 kl.15:51

Little.miss.dragonfly: Ja, det tenker jeg også :) Hadde noen kommet til meg når jeg hadde det veldig vanskelig, og sagt: "det blir bedre, selv om du ikke tror det selv! Jeg har vært der, og jeg trodde heller ikke at det kom til å gå over, men det gjør faktisk det". Jeg tror det ville vært stor motivasjon for å kjempe videre. Og nå kan jeg faktisk være den personen for andre. Litt godt å tenke på :)

Skriv en ny kommentar

A Dreamy World

A Dreamy World

23, Bergen

Denne bloggen kommer til å omhandle livet mitt, som for tiden består av psykisk sykdom. Dette blir en slags psykiatri-blogg, der jeg deler min hverdag som innlagt på psykiatrisk avdeling. Veldig hyggelig at du stakk innom, håper du vil fortsette å følge min kamp mot et bedre liv. snoker.

bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits