Så forbanna hjelpeløs!

Dette innlegget begynte jeg på for en uke siden, men av en eller annen grunn fikk jeg ikke fullført. Her skriver jeg om hva som skjedde da, og en siste oppdatering kommer i slutten.

I dag har jeg virkelig fått smake på hvordan det er å være pårørende til noen i psykiatrien. Nå er dette veldig spesielt, siden det vanligvis har vært meg som er den syke, og dermed ikke har hatt noen anelse om hvordan det er å stå på sidelinjen som pårørende, og føle seg så forferdelig maktesløs. 

Jeg kjenner jeg oser over av sinne, og det er sjeldent for meg. Jeg har nevnt det før, men nå vil jeg understreke det: jeg står gjerne ikke så veldig opp for meg selv, men når det gjelder folk jeg bryr meg om, da kan virkelig udyret slippe løs. Men i dag var et unntak, da stod jeg både opp for min beste venninne, men også meg selv. Sort of.. 

Venninnen min er innlagt nå, og der tror de at de vet hennes eget beste, men JEG er bestevenninnen hennes, jeg VET at hun trenger en klem nå! Er det så jævlig vanskelig å forstå? Men nei, jeg får ikke komme på besøk. Hun har vært der på tvang i tre uker, greit nok det, kanskje hun trengte det der og da, men jeg snakker med henne på telefon daglig, og jeg hører at hun ikke har vondt av besøk. Jeg skjønner at hun trenger hvile og ikke altfor mange inntrykk, herregud, jeg har jo vært der selv, men det er ikke snakk om en familie på nitten stk, ei heller venninner som trigger og gjør ting verre. Nei, det er BESTEVENNINNEN hennes, som er der gjennom tykt og tynt, og som hun faktisk selv ønsker å ha som pårørende. 

Det jeg opplevde i dag, da jeg KUN ville gi henne en klem og overlevere snus, gjorde meg så opprørt. Det var som om jeg hadde gjort noe galt, prøvd å bryte henne ut, eller truet noen, for den saks skyld. En ansatt der var så fryktelig nedlatende og frekk, jeg følte ikke jeg ble vist respekt i det hele tatt, og da klarte jeg ikke dy meg. Jeg spurte hvorfor i svartens navn han var så uhyggelig sur, jeg hadde da virkelig ikke gjort noe (enda), og at han måtte slutte å være en drittsekk, fordi det kledde ham ikke. Jeg må le av det nå i etterkant, for hvis han ikke hatet meg fra før (noe det virket som), så gjør han det i alle fall nå. Men jeg kunne ikke brydd meg mindre, venninnen min er den eneste jeg fokuserer på. 


 

Etter denne hendelsen, har jeg fått besøkt henne to ganger. Stakkar, jenten min. Jeg har selv vært innlagt ved forskjellige institusjoner, men har aldri opplevd noe lignende. Det har ikke hun heller. Hun sier selv, og jeg har samme oppfatning, at der hun er nå, er verre enn fengsel. Jeg blir så fortvilet av hele situasjonen, noe som har fristet meg til å skrive til avisen. Jeg velger å heller skrive på bloggen.

Første gang jeg besøkte henne, var selvfølgelig samme mann på jobb, like sur som jeg husket ham. Jeg fikk klar beskjed om at nærkontakt var uakseptabelt, at jeg fikk være der i 30 min, og at besøket ville være under oppsyn. Ja, jævlig kjipt, men greit. Venninnen min kunne likegodt kommet inn på besøksrommet i håndjern, så fanget så det ut som hun var. Selvfølgelig ble stemningen rar, der jeg satt med bestevenninnen og hele to ansatte fra avdelingen som satt og stirret på oss og var litt for interessert i samtalen vår. Jeg synes det var latterlig, og det var jeg ikke redd for å gi uttrykk for heller. Hvis vi ikke kunne ha en privat samtale, så fikk de heller tåle det som ble sagt: "Én ting er at de faktisk sitter her på vårt første møte på lenge, men de kan i det minste late som om de ikke går inn for å høre alt vi sier, og heller sitte med en avis, eller noe. Det går an å være litt diskré". Haha, føler meg litt badass. Men det verste er likevel det faktum at jeg ikke blir sett på som en venninne, men en kriminell. Hvorfor? Fordi de ansatte på den avdelingen tydeligvis har fått med seg at jeg også har vært innlagt, og da også sammen med venninnen min. WTF!? Er det noen som ikke skal være judgemental, så er det da for pokker meg folk som jobber i helsevesenet, og da særlig dem som jobber i psykiatrien.

Jeg spurte ved en anledning om venninnen min ville ha en snus, og da hun tok i mot, sa de at vi ikke respekterte reglene og at jeg bare kunne gå. Fortvilet ga hun den tilbake, og da var det greit.. En annen hendelse som virkelig stakk i hjertet mitt, var da jeg måtte gå, og min skjønne venninne begynte å gråte fordi hun ikke ville være der igjen alene. Da kunne jeg ikke brydd meg mindre om "reglene", så jeg klemte henne godt, og prøvde å roe henne. Tror dere ikke han jæ***** stod der og kremtet og ga klart uttrykk for at jeg gikk over streken ved å trøste min egen venninne?? Snakk om manglende medfølelse. Jeg kjenner jeg blir sint! 

Så ja, som overskriften sier - som pårørende er du så forbanna hjelpeløs..

#kemsin #psykiatri #innlagt #pårørende #psykisksyk #pasient #sinne #fengsel 

3 kommentarer

Jannicke

13.11.2016 kl.01:38

What???? Er det slik på noen psykiatriske institusjoner??

Jeg er rett og slett sjokkert!!

Er dette en lukket post? Eller en annen type post? Jeg var på besøk hos en kamerat for noen uker siden, han var på tvang og det var lukket avdeling, men jeg bare ringte på, ble låst inn og vi satt alene på besøksrommet i 3 timer!!

Høres jo ut som om venninnen din er i fengsel, slik de behandler henne! Jeg kjenner jeg blir sint! Det at de kan behandle andre mennesker slik er ikke greit! Hun er syk, hun har ikke gjort noe galt, og ingen av dere skal behandles som kriminelle!

Og forresten, en god klem er undervurdert! Alle mennesker trenger klemmer og nærkontakt, det kan kun gjøre ting bedre.. så det at du ikke fikk lov til å klemme henne, det er jo sykt!!

Når jeg var innlagt så fikk jeg klem av kontaktene mine, og det betydde så mye for meg! (Noen år siden nå)

Du burde gå til avisa! Fordi slik skal det IKKE være!!

Om du treffer den sure mannen igjen, så si at han burde melde seg på et smile-kurs ;P

Jeg håper virkelig at venninnen din kommer ut derfra snart <3

Klemmer <3

Øyvind

13.11.2016 kl.16:39

Enkelte som jobber i psykiatrien burde virkelig ikke gjort det...

Den Grønne

13.11.2016 kl.20:20

Jeg blir nesten redd. At slikt finnes liksom. Har ikke ord!

Skriv en ny kommentar

A Dreamy World

A Dreamy World

24, Bergen

Det går mest i psykiatri på denne bloggen, men nå er ikke fokuset på innleggelser, medisiner og elendighet. Siden 2010 har jeg mer eller mindre bodd på psykiatriske avdelinger, men nå er jeg ute av døgnopphold, og prøver så godt jeg kan å tilvenne meg en noenlunde normal hverdag. Veldig hyggelig at du stakk innom, håper du vil fortsette å følge min kamp mot et bedre liv. snoker.

bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits